Archive for February, 2010

Vanedannende liv

Fant denne musikkvideoen på youtube for noen dager siden, og må si at jeg kjenner meg litt igjen. Jeg ser meg selv i barna mine på både godt og vondt. Paulus sier at “Dårlig selskap ødelegger gode vaner” (1. kor 15:33). Min oppførsel og mitt liv vil skape vaner hos barna mine. Det er en tankevekker at livet vårt som foreldre virker vanedannende på barna.

Fedrene må på banen

Denne artikkelen er spesielt rettet til fedrene, skrevet av en som selv er far.

”Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” (Mal 4:6)

Den største seieren en mann kan oppnå, er å vinne sine barns hjerter. Ingen erobring, ingen karriere eller ambisjon er viktigere enn dette. Jeg tror ingen gammel mann som ser seg tilbake vil angre på at han brukte tid sammen med barna og slik vant deres hjerter, deres tillit og fortrolighet. Sitatet fra profeten Malakia gjenspeiler Guds natur. Gud selv lever etter dette verset: Hans hjerte er vendt til oss, hans barn. Ingen prosjekter eller ambisjoner er viktigere for ham enn oss. Samtidig er verset en nødvendig oppfordring til omprioritering i en tid som er preget av hedonisme og individualisme. Malakia sier at land og familier som lar egeninteressene gå foran fellesskapet er i ferd med å dra en forbannelse ned over seg.

Hva er løsningen? Ingen politiske programmer. Ganske enkelt at fedrenes hjerter vendes til barna! Legg merke til at prosessen starter i fedrenes hjerter. Slik vil også barnas hjerter vendes til fedrene.

Plant familien midt i menigheten

Gi barna mer enn hjemmet, plasser familien midt i menigheten.

“Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger – dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg.” (Salme 84:4-5)

Mange i vår tid holder en viss avstand til menighet. Man vegrer seg mot å bli for involvert, av frykt for å miste noe av sin frihet og selvstendighet. Hele samfunnet er preget av mindre og mindre forpliktelse. Man shopper det meste, søker etter de forretningene eller tilbyderne som til enhver tid har det beste, billigste, hippeste eller et annet passende superlativ. Mens man tidligere hadde sin nærbutikk og sin faste bensinstasjon hvor man utviklet et kundeforhold og slo av en prat med betjeningen, har man blitt mer distansert og upersonlig. Ingen relasjoner binder en. Og man vil ha denne friheten. Ekteskapsløftet er heller ikke så forpliktende som tidligere. Mange kristne har det samme forholdet til menighet. Kristentroen er privat. Man går til møter og gudstjenester for å få dekket et behov. Som åndelige konsumenter shopper vi møter. Går dit hvor dagens rett virker mest attraktiv. En slik innstilling er ubibelsk, og virker ødeleggende på vår egen åndelige sunnhet, og gir ingen vekstmuligheter for barnas åndelige liv.

En del gjør som gjøken, dumper ungene sine i redet til en annen fugl. Man vil at ungene skal få en kristen oppvekst, og sender dem til en søndagsskole eller et ungdomsmiljø og håper det skal gå bra. Selv er de sjåfører når det passer. Dette er gjennomskuelig for barna. Ønsker du å gi barna en menighet, må du selv gi deg til den menigheten, involvere deg, forplikte deg, ta ansvar, snakke positivt om menigheten og de som går der.

Et godt selvbilde

Barn trenger å få styrket troen på det de kan, framfor å fokusere for mye på det de ikke kan. Et godt selvbilde er en god utrustning for livets utfordringer.

Mikael Andersson ble født uten armer og ben. Helsepersonalet anbefalte foreldrene å plassere barnet på institusjon, ettersom han aldri ville kunne klare å sitte engang. Moren protesterte, og sammen med faren ga de sønnen et godt hjem. I lange perioder var han i rehabiliteringsopplegg. De ville utstyre ham med proteser, kunstige armer og ben. Hele fokuset var på det han manglet. Følgelig ble selvbildet hans kretsende rundt manglene. Ikke potensialet i det han faktisk hadde. 11 år gammel tok Mikael en avgjørende beslutning. Han skulle ikke leve som et offer for manglene sine. Han ville utvikle mulighetene i det han hadde. I dag er Mikael gift, har tre barn og venter sitt fjerde. Han kler på seg selv, kjører bil, reiser rundt på egenhånd og holder foredrag for ungdom. Om å se mulighetene de har, framfor begrensningene. Han har også skrevet en bok som heter ”Armlös, benlös men inte hopplös.”

Da vår eldste datter var 4 år kikket hun en kveld opp på meg fra sengen etter at vi hadde sunget og bedt sammen. Ettertenksomt sa hun: ”Jeg vil tenke på det jeg kan, for da blir jeg glad. Tenker jeg på det jeg ikke kan, blir jeg lei meg. Det burde alle gjøre.”

En av foreldrenes viktige oppgaver er å gi barna et godt selvbilde. Det kan vi gjøre ved å glede oss sammen med dem over det de kan og de evnene de faktisk har.

”Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Også det er tomhet og jag etter vind.”  (Forkynneren 6:9)

Vis barna respekt

Barn gjenspeiler de holdningene foreldrene møter dem med. Møter du dem med respekt, vil de lære å vise respekt. Like viktig er det at foreldrene både møter og omtaler andre på en respektfull måte.

Hvordan lærer vi barna å vise respekt? Ved å kreve det av dem, – eller vise oss autoritære? Jeg tror den beste måten er å være et forbilde. Ved at foreldrene respekterer hverandre, besteforeldrene og andre voksenpersoner. Og ved at foreldrene respekterer barnas synspunkter og ønsker. Jeg mener ikke at barna alltid skal få viljen sin. Det jeg mener er at de må oppleve at de blir tatt på alvor, ikke latterliggjort eller ydmyket. Et ”nei” bør følges av en god forklaring, i stedt for trusler om straff. Barna bør vite at det er foreldrene som bestemmer, men de trenger også å forstå hvorfor grensene settes og forventes overholdt. Dette krever tid, innlevelse i barnas situasjon, samtale og forklaring. Dersom vi møter barnas spørsmål som et tegn på opprør og biter de av med et ”bare gjør som jeg sier”, står vi i fare for å miste deres respekt. Ordet respekt kommer fra latin, respicere, som betyr å se om igjen, se på ny. Det å lære barna respekt innebærer altså å hjelpe dem til å se på situasjonen en gang til, gi dem et fornyet og større perspektiv, la dem forstå hva som kan skje ved å flytte grensene. Som foreldre kan vi hjelpe barna til å få et eierforhold til grensesettingen. Slik modnes barna til trygge og selvstendige mennesker, med respekt både for seg selv og for andre.

Bibelen tar hensyn til at vi er skapt med en evne til å forstå. Derfor krever den ikke blind lydighet, – den gir visdom og forstand til de som lytter. ”Hør på fars formaning, mine barn, lytt, så lærer dere å forstå.” (Ordspråkene 4:1)
Også Paulus la vekt på dette da han skrev til sin sønn i troen, Timoteus: ”Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt.” (2.Tim 2:7) Salomo forsto dette, derfor skrev han ordspråkene sine. De er ikke formet som bud og regler, men som forklaringer som skal hjelpe oss til å forstå hvorfor vi bør gjøre Guds vilje: ”Ordspråkene gir visdom og lærdom, så en skjønner forstandig tale og tar imot tukt som gir fremgang, og lærer rettferd, rett og redelighet. De gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke. Den vise som hører dem, øker sin lærdom, den forstandige lærer å styre sin tanke.” (Ordsp 1:2-5)