Gi barna mer enn hjemmet, plasser familien midt i menigheten.
“Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger – dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg.” (Salme 84:4-5)
Mange i vår tid holder en viss avstand til menighet. Man vegrer seg mot å bli for involvert, av frykt for å miste noe av sin frihet og selvstendighet. Hele samfunnet er preget av mindre og mindre forpliktelse. Man shopper det meste, søker etter de forretningene eller tilbyderne som til enhver tid har det beste, billigste, hippeste eller et annet passende superlativ. Mens man tidligere hadde sin nærbutikk og sin faste bensinstasjon hvor man utviklet et kundeforhold og slo av en prat med betjeningen, har man blitt mer distansert og upersonlig. Ingen relasjoner binder en. Og man vil ha denne friheten. Ekteskapsløftet er heller ikke så forpliktende som tidligere. Mange kristne har det samme forholdet til menighet. Kristentroen er privat. Man går til møter og gudstjenester for å få dekket et behov. Som åndelige konsumenter shopper vi møter. Går dit hvor dagens rett virker mest attraktiv. En slik innstilling er ubibelsk, og virker ødeleggende på vår egen åndelige sunnhet, og gir ingen vekstmuligheter for barnas åndelige liv.
En del gjør som gjøken, dumper ungene sine i redet til en annen fugl. Man vil at ungene skal få en kristen oppvekst, og sender dem til en søndagsskole eller et ungdomsmiljø og håper det skal gå bra. Selv er de sjåfører når det passer. Dette er gjennomskuelig for barna. Ønsker du å gi barna en menighet, må du selv gi deg til den menigheten, involvere deg, forplikte deg, ta ansvar, snakke positivt om menigheten og de som går der.
Dette syns jeg var veldig enkelt, dømmende og generelt skrevet. For det er vel ikke så enkelt som dette, er det vel?
For mange var nok lokalsamfunnet, samvirkelaget og menigheten det gode liv for et par generasjoner siden. Folk kjente hverandre, og fant trygghet i det nære.
Men for andre var helt sikkert det samme samfunnet alt for tett, for ufritt og trangt.
For det var vel ikke her det var enklest å være seg selv, stå for egne- og kanskje andre meninger og drømmer enn de andre, ha psykiske problemer, slite i ekteskapet eller ha en annen forståelse av den kristne tro?
-Vi shopper.
-Ingen relasjoner binder oss.
-Ekteskapsløftet er ikke så forpliktende som før.
-Den private tro gir ingen vekstmuligheter for eget eller barnas åndelige liv.
Eller:
Vi har mye mer respekt for oss selv, følger ikke mengden fordi vi faktisk tør annet. Vi er absolutt like glade i familie og venner, kanskje mer- fordi vi tør prate skikkelig om livet, og har større åpenhet rundt det å være ‘annerledes,’ vi gifter oss og vet at vi lover for livet. Mange hopper kanskje av for lett, men mange er lykkelige i sine ekteskap- og jobber for å få det til. På den andre side, er det BRA at det er mer akseptert å skilles. Ikke glem at det ofte er helt nødvendig for et menneskes ve og vel.
Vi er noen som ikke vil være i en menighet, blant annet fordi vi ble presset inn i det som små. Som finner det klamt og uekte. Som misliker forsamlingenes lukkethet, som får påfyll, trygghet og mot i venne-samtaler og i noen kirkebesøk, som mye heller vil være kristen ‘ute’ enn innenfor bedehusets tette vegger. Javel er det kanskje ubibelsk, men da vil jeg heller være det. Desverre. Jeg tror det er veldig mange kristne forsamlinger og menigheter som òg er forferdelig ubibelske.
For barn er foreldres tydelige tro mye viktigere enn det å høre til i en menighet. Det siste tallet jeg hørte, var at barnets tro påvirkes ca 90% av mammas tro(det var det som ble sagt…her hører sikkert pappa til òg:) – og mindre enn 10% av menighetstilhørigheten. Det tror jeg på.
Tross litt hissighet fra meg nå, syns jeg dere har ei flott og viktig nettside:)
Hei Anne Grete!
Tusen takk for tilbakemelding på det vi skriver, og jeg er glad for å høre at du liker nettsiden. Jeg har også hørt om undersøkelser som viser at foreldres tydelige tro er mye viktigere for hva barnet tror når det blir eldre enn det å tilhøre en menighet. Dette tror jeg også på. Hjemmet er den viktigste plassen for trosopplæring, men jeg vil allikevel påstå at det er viktig med tilhørighet i en menighet. Det er leit å høre om negative erfaringer med menighetsliv. Personlig har jeg vokst opp med, og har fortsatt, sterk tilknytning til menighet. Særlig i ungdomsårene betydde det å gå i et kristent ungdomsmiljø utrolig mye for meg. Det var med på å gi meg en trygg identitet, og det gav mot til å tørre å være litt annerledes og stå for det jeg trodde på i skolehverdagen med gruppepress osv. Også som voksen opplever jeg at det er en styrke å få jevnlig påfyll av Guds ord på gudstjenster, og i en bibelgruppe som jeg går i.
Jeg tror ikke alt var bedre i gamle dager. Men jeg tror man som kristen trenger mennesker rundt en som kan stå sammen med en i forbønn, og som man kan dele livet med. Jeg vil gjerne også poengtere at menighet ikke er et bedehus eller et kirkebygg, men at det er kristne mennesker som samles om Jesus. Poenget med innlegget er altså at vi trenger å være plantet i menigheten av andre troende.
Hilsen Jørgen