Archive for March, 2010

Forklar grensene og konsekvensene

Grenser må være tydelige og konsekvente. Og fornuftige. Barna bør vite at det er foreldrene som bestemmer, men de trenger også å forstå hvorfor grensene settes og forventes overholdt. Et ”nei” bør følges av en god forklaring, framfor trusler om straff. Dette krever tid, innlevelse i barnas situasjon, samtale og forklaring. Det er lite konstruktivt om vi møter barnas spørsmål som et tegn på opprør og biter de av med et ”bare gjør som jeg sier”. Ved å gi barna et eierforhold til grensesettingen modnes de til trygge og selvstendige mennesker, med respekt både for seg selv og for andre.

Bibelen tar hensyn til at vi er skapt med en evne til å forstå. Derfor krever den ikke blind lydighet, – den gir visdom og forstand til de som lytter. ”Hør på fars formaning, mine barn, lytt, så lærer dere å forstå.” (Ordspråkene 4:1)
Også Paulus la vekt på dette da han skrev til sin sønn i troen, Timoteus: ”Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt.” (2.Tim 2:7) Salomo ordspråk er ikke formet som bud og regler, men som forklaringer som skal hjelpe oss til å forstå hvorfor vi bør gjøre Guds vilje: ”Ordspråkene gir visdom og lærdom, så en skjønner forstandig tale og tar imot tukt som gir fremgang, og lærer rettferd, rett og redelighet. De gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke. Den vise som hører dem, øker sin lærdom, den forstandige lærer å styre sin tanke.” (Ordsp 1:2-5)

Raske til å be om tilgivelse

Jeg hadde blitt sint på et av barna mine og gått altfor langt i utskjellingen. Vi gikk surmulende fra hverandre. Så kom den gnagende følelsen i samvittigheten. Sinnet ble gradvis erstattet med dårlig samvittighet. Samtidig følte jeg at jeg hadde rett. Men hadde jeg rett til å skjelle ut? Bruke nedlatende ord? Bruke store ord og overdrive barnets feil? (Kanskje det hele bare handlet om min egen utrygghet eller en frustrasjon over at noen andre som hadde kjeftet på meg?) Jeg visste hva jeg hadde å gjøre: be om tilgivelse. Og at det var viktig å gjøre det med en gang, ikke vente til senere. Fra før visste jeg at når jeg ba om tilgivelse måtte jeg passe på ikke å ta opp striden igjen. Unnskyldninger av typen ”Unnskyld for at jeg ble så sint på deg fordi du gjorde noe dumt” har ingen verdi. Unnskyldningen handler bare om meg og min oppførsel. Punktum.

Da unnskyldningen var overbrakt, kom det kjapt fra datteren: ”Jeg venta på det!” Svaret vitnet om en trygghet på at urettferdig behandling ikke ble forbigått eller fortrengt, men brakt i lyset slik at vi kunne få en reell forsoning og gjenopprettet hjertekontakt. Viktigere enn å ha rett er det å bevare et mykt hjerte og en god og trygg relasjon.

Kommentarregler

Kommentarer skal være saklige og holde seg innen temaet ”kristen tro og oppdragelse” (eller: innen temaet i det innlegget som kommenteres).

Personangrep, sladder og respektløs omtale av andre vil ikke bli publisert.

Kommentarene skal være korte og konsise.

Bruk gjerne fullt navn. Da vet vi hvem vi snakker med, og vi sikrer en seriøs og respektfull debatt.

Barnas mening om hva som har vært viktig for dem

Etter at barna ble voksne har jeg bedt hver av dem nevne 3 ting fra oppdragelsen og oppveksten som de mener har vært viktige for dem. Svarene kom uten betenkningstid, og ingen av barna nevnte det samme. Det ble en aha-opplevelse av hvor forskjellige søsken kan være. Jeg vil tro at vi har behandlet dem ganske likt, vi har ikke ”øremerket” punktene. Allikevel har hver av dem plukket opp forskjellige ting som har passet til deres personlighet. Her er listen med svarene:

  • Raske til å be om tilgivelse.
  • Fikk alltid forklart grensene.
  • Har alltid kunnet kommunisere åpent om alt.
  • Frihet under ansvar.
  • Et naturlig og ekte kristenliv i hjemmet.
  • Felles familieopplevelser.
  • Vært forbilder.
  • Trygge på at vi er glade i dem.
  • Fått flere forbilder i menigheten.

Jeg vil ta for meg hvert av disse punktene i senere innlegg.