Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

About the Author