Archive for June, 2010

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Kursing i oppdragelse?

AP tar nå til orde for at foreldre må kurses til å bli gode barneoppdragere. En fin tanke, men med en liten bismak. Foreldre trenger støtte og input i den viktige oppgaven det er å oppdra barn. Men jeg er ikke sikker på at staten skal trenge lengre inn i familiens private sfære enn det de allerede er. Grunnleggende tror jeg at foreldrene er de beste til å oppdra sine barn, uten statlig innblanding med tidens mainstream oppdragelsesideologi.

Det er klart at vi i vår travle tid trenger et økt fokus på foreldrerollen. Vi trenger blant annet en forståelse for at familien må prioriteres framfor økte krav fra arbeidslivet. Barna er den viktigste ressursen vi har for framtiden. Foreldre trenger å ha gode samtalepartnere som de kan diskutere konkrete utfordringer med. Skape aksept for at vi som foreldre trenger støtte.  Ingen foreldre er perfekte, alle trenger vi å senke skuldrene og invitere gode venner inn til åpne samtaler om barneoppdragelse.

Det er prisverdig at temaet kommer på agendaen, men vi ønsker ikke at staten skal oppdra ungene.

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!