Archive for September, 2010

Et hopp i farris

For mange år siden var jeg i Larvik med noen venner. En dag var det mange av oss som ble med en lokalkjent gutt for å bade i farrisvannet. Han gikk rett opp på et høyt fjell og hoppet. Etterpå fortalte han oss hvor høyt det var; hele 16 meter rett ned i vannet. Etter en god stund våget jeg meg opp på toppen, mest for å se hvor høyt det var. Der var det et par venner som stod å psyket seg opp til å hoppe. Da var det en av dem som sa til meg: – Det som er så irriterende med deg Jørgen er at du bare bestemmer deg for noe, også gjør du det… Denne forventningen til meg, om at jeg gjennomførte det jeg bestemte meg for, gjorde at jeg gikk rett bort til kanten og hoppet ned. Faktum var at jeg aldri hadde hoppet fra 10-meteren en gang, og at jeg egentlig hadde (og har) litt høydeskrekk. Som far, lærer, ungdomsleder og som medmenneske er det viktig at jeg gjør andre gode ved at jeg har tro på dem. Moralen er: ha en smittende tro på og positiv forventning til de som er rundt deg!

Et barn er oss født…

I yr begeistring over å få vårt første barn, Ingeborg, satte jeg meg ned og skrev et leserinnlegg i Hamar Dagblad og Hamar Arbeiderblad i april 1979: Her er våre refleksjoner rundt vår nye rolle som foreldre:

”Hvilket under. Hvilken gave. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Smerten som ga livet frihet. Frihet til å vokse, frihet til selvstendighet. En opplevelse av smertefull glede. Glede. Og respekt. Respekt for selvstendigheten som ennå ikke vet at ”jeg er jeg og du er du”. Vi har fått en unge og dermed også et ansvar for å bevare ungens selvstendighet, utvikle den og fylle den med medmenneskelighet. Selvstendighet og medmenneskelighet vil vi oppdra ungen til. Men hvordan? I vår verden hvor selvstendighet er erstattet med egoisme. Ikke sånn grov og grisk egoisme, men en sånn fin og litt småfornærmet egoisme. Og medmenneskelighet som stadig forveksles med innsamlingsaksjoner. Stilt ansikt til ansikt med ei innsamlingsbøsse og et fargebilde av en stor mage med fyrstikkarmer over og enda magrere ben under får plutselig den norske krona høy verdi. For ikke å si ens eget hjertelag. Nei, sånn ekte medmenneskelighet vil vi lære ungen. Til tross for alle våre erstatninger.

Vi vil gi ungen en kristen oppdragelse. Fortelle henne om han som var så selvstendig at han nektet å leve opp til kravene fra de religiøse hyklerne, fariseerne. Så medmenneskelig at han klarte å forene landsforræderen og den patriotiske geriljasoldaten i sin disippelkrets. Så selvstendig at han i stedet for å bedyre sin uskyld lot Barabbas, røveren, få friheten. Mens han selv ble korsfestet. Så medmenneskelig at han gjorde det for oss samtidig. For å gi oss friheten til å følge ham. Bort fra vår egosentrerte ”medmenneskelighet”. Er dette skadelig for barnesinnet? Nei. Og atter nei.”

Deretter ga jeg politikerne en leksjon i at det var viktig å beholde en kristen formålsparagraf i barnehage og skole. Ettersom jeg selv var far følte jeg at jeg kunne uttale meg med tyngde. Nå, mer enn 30 år senere, er den kampen tapt. Hjemmets ansvar for å formidle kristen tro er viktigere enn noen gang. Vi lever ikke lenger i en kultur hvor skolen og massemedia formidler kristne verdier. Dersom du ønsker at dine barn skal få del i kristen tro, har du bare en ting å gjøre: sett i gang!

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.