Kristen oppdragelse Archive

”Våga visa vägen till en tro som bär”

Dette er tittelen på en bok som Cilla Stjernberg (journalist) og Alf B Svensson (skolepsykolog) har utgitt på Libris Förlag i Sverige. Bakgrunnen for boken er den kjensgjerning at omlag halvparten av de barna som vokser opp i kristne menigheter har forlatt menigheten, og kanskje også troen, innen de har fylt 30 år. Antallet medlemmer kunne ha vært mangedoblet dersom vi hadde greid å ta vare på barna. Det er nok flere årsaker til denne trenden, men på en eller annen måte har hjem og menighet ikke greid å gi barna en ”tro som bærer”.

Boken søker å gi foreldrene en tro på deres egen betydning som forbilder for barna. I et intervju med svenske Dagen sier Alf Svensson: ”Om våre barn får en tro som holder, henger nøye sammen med vår egen tro, hvordan den preger våre liv, vår tid, våre penger og våre talenter. Det er viktig å prate med våre barn om hva vår tro betyr for oss, noe altfor få gjør.”

Forfatterne understreker at det er viktig å våge både å påvirke barna og å snakke om de vanskelige spørsmålene, ærlig og åpent uten pekefinger. Barna har kanskje lært alle Bibelhistoriene, men de trenger også hjelp til å forstå hvorfor troen er viktig, slik at troen blir en del av deres liv.

Ta tilbake søndagen

”Søndag er gudstjenestedag. Hvis vi ikke freder denne tiden for våre barn, kommer det til å glippe lenger framme.” Det er pastoren i Bergenskirken, Øystein Gjerme, som sier dette til KS (Korsets Seier). Dette er viktige signaler i vår tid, særlig med tanke på kritikken som har kommet mot at barn tas med på kristne møter. Gina, kona til Øystein følger opp med å si at ”mange er redd for å påvirke sine barn, men hvis ikke vi gjør det, gjør andre det.”

Barna hører med i det kristne fellesskapet. I kirken kan barna på en naturlig måte også knytte vennskap med andre barn som tror. Vi vet at venner betyr mye for dannelsen av identiteten. Gudstjenesten på søndag må selvsagt henge sammen med hverdagslivet i hjemmet på mandag. Slik formes det en naturlig Gudstro i barna. Både i hjem og kirke er det viktig at barna blir sett og respektert. ”Ha respekt for barnas tanker og følelser, da vil de også respektere seg selv og andre. Still dem åpne spørsmål om tro, men fortell barna om hva Gud gjør i ditt og andres liv. På den måten får de se at troen er ekte”, avslutter Gina Gjerme til KS den 5. august 2011.

Unngå åndelig forfall i hjemmet

Vi bruker mye tid og krefter på å holde en god standard i husene våre. Dersom noe forfaller, søker vi raskt å rette det opp. Og det er bra. Enda viktigere er det å følge med på hjemmets åndelige tilstand. Salme 78 lister opp flere årsaker til at den åndelige standarden står i fare for å forvitre i generasjonsskiftene:

-           De gjorde ikke hjertet fast. Inkonsekvens i troslivet hos foreldrene gir barna en sviktende grunnvoll for deres tro. Foreldrene må være de samme i alle settinger.

-           De var ikke trofaste mot Gud i sin ånd. Trofasthet er en viktig frukt av Den Hellige Ånd i våre liv. Så snart Den Hellige Ånd falt på pinsedag, heter det at de troende holdt trofast sammen. Dette la grunnlaget for Guds menighet i verden. Det hebraiske ordet for trofasthet innebærer også pålitelighet og sannhet. Trofasthet og sannhet er nødvendig i alle relasjoner. Hvordan skal barna kunne verdsette disse verdiene hvis foreldrene ikke er nøye med å ta vare på dem?

-           De lystet etter alt annet enn Gud og deres hjerte hang ikke fast ved Gud. Tilstanden i Gudstroen kommer til uttrykk i hva vi lyster etter. Dersom det bare er materielle ting, karriere og status som står i fokus, vil hungeren og tørsten etter Gud svekkes. Det foreldrene begeistres av vil smitte over på barna.

-           De så ikke verdien i å omvende seg. Omvendelse var profetenes budskap, og det var det døperen Johannes forkynte. Jesus kom og ropte ut: “Omvend dere, for Guds rike er nær!” Paulus forkynte omvendelse for både jøder og hedninger, og Jesu budskap gjennom sendebrevene i Johannes Åpenbaring var omvendelse. Hvordan kan dette budskapet bli en naturlig del av atmosfæren i et hjem? Det største hinderet for omvendelse er stolthet, – en holdning av at jeg har rett og bøyer meg ikke. Begynnelsen på omvendelse er ydmykhet og erkjennelse av sannheten. Det står respekt av den som erkjenner sine feil, og ydmykt ber om tilgivelse. Omvendelse er en livsstil, ikke en engangsforeteelse. Barn som ser ekte omvendelse, lærer ydmykhet. Barn som ser selvforsvar og selvrettferdighet, lærer stolthet.

De perfekte foreldre?

Det er enkelt å sitte ved PC-en og formulere veloverveide tanker om barneoppdragelse, publisere artiklene, og vite at dette er gode tips og råd. Samtidig vet jeg at hverdagen med barn kan være noe av det mest krevende man opplever. Av og til vet man ikke sin arme råd. Vi er foreldre 24 timer i døgnet, med kolikk, bleier, diverse trassaldere, misforståelser, kryssende behov og interesser… Det er vel ikke til å unngå at det oppstår situasjoner man ikke takler, eller som man rett og slett takler elendig. Da barna var små tok jeg opp dette med en i familien som er psykolog. Han beroliget meg ved å si at barn tross alt er robuste. Enkelthendelser vil ikke ta fra barnet den grunnleggende tryggheten i å være elsket av mor og far.

Det er ikke verdens undergang når foreldre gjør en feil. Kanskje det til og med kan vendes til noe positivt ved at vi snakker med barnet, forklarer at det vi gjorde var galt og ber om tilgivelse. Også i dette ligger en modellering: ydmykhet, selverkjennelse og selvbeherskelse er egenskaper vi gjerne vil se hos barna. På tilsvarende måte tror jeg det er ødeleggende for barna hvis vi som foreldre konsekvent forsvarer og rettferdiggjør våre feil.

Vi trenger en strategi for ikke å gjøre de samme feilene om igjen og om igjen. Dersom vi har gravd oss inn i et destruktivt mønster som vi ikke greier å komme ut fra, er det lurt å finne noen å prate med. Det finnes gode støttepersoner både innen vennekrets, familie, menighet og det offentlige helsevesenet. Dessuten er det sunt og godt å ha vennefamilier som man kan være åpne og ærlige overfor.

Lykke til videre som forelder! Jeg er overbevist om at du er den beste far eller mor for dine barn!

Er det ok å rise barn?

Nylig er en pastor dømt for å ha rist egne barn. Ifølge Vårt Land  og VG begrunnet de den fysiske avstraffelsen med at barna måtte lære å forstå konsekvensen av sine valg. Professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund sier at dette må de ha lest i Bibelen, den eneste boken som sier det er greit å slå barn. Han tenker antakelig på Ordspråkene 13,24: ”Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.”

Denne bloggen er ikke stedet for utdypende eksegese. Men vi vil påpeke at det å tukte ikke nødvendigvis må innebære fysisk straff. Tvert imot understreker Ordspråksboken stadig betydningen av å lytte til formaning, og advarer mot at vold skal komme inn i relasjonen foreldre-barn (19:26). For, den som er ”fattig på forstand, er rik på vold” (28:16). Oppdragelsen skal foregå i en nær og varm relasjon og det er gjennom ordene og sitt eksempel at foreldrene skal rettlede barna. Også Paulus understreker at oppdragelsen av barna ikke må vekke sinne og hardhet hos barna (Ef 6:4). Med riset bak speilet skaper man kanskje en frykt for straff, men er det ikke bedre å skape forståelse? Gjennom å skape en atmosfære hvor man snakker sammen, tar seg god tid, forklarer, bruker eksempler, gode historier… Målet i Ordspråkene er at sønnen skal bli ”forstandig”. Det nytter ikke å banke forstand inn i et barn! Når foreldre truer med riset for å lære barna en lekse, har de fratatt seg selv og sine ord myndighet.

Jeg vil på det sterkeste advare mot å rise barna. Bibelen legitimerer ikke fysisk avstraffelse.

Er du en konfliktløser?

 ”Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn”, heter det i Bergprekenen.

En av de viktige lærdommene barn tar med seg hjemmefra er hvordan de håndterer konflikter. I stor grad er det foreldrene som er modellen. De kan opptre konfronterende og konfliktskapende, eller de kan være konfliktløsende i sin omgangsform. Konfliktløsing handler ikke om å legge et teppe over konfliktene, men å søke etter konstruktive og forsonende løsninger. Løsningsorienterte mennesker er inkluderende og har evne til å se saken også fra andres side. For dem er forsoning viktigere enn å vinne en diskusjon eller maktkamp.

Jakobs brev handler om praktisk kristenliv. Han viser hvordan ”den visdom som er ovenfra” er annerledes enn den vanlige omgangsformen i verden. Den siste er preget av selvhevdelse og skaper ufred og konflikt. Den visdommen som kommer ovenfra er derimot ”fredsommelig, rimelig og ettergivende.” Videre sier Jakob at den som ”stifter fred” vil høste gode frukter i livet sitt.(Jak 3:13-4:1) Det å stifte fred er å møte hverandre med respekt og gi hverandre rom, ikke kjempe for sin rett, posisjon eller autoritet.

Når far og mor er konfliktløsende i sin omgangsform med hverandre, og overfor barna, skaper de en god atmosfære i hjemmet, samtidig som de modellerer gode vaner inn i barna.

Trekant, eller en tredobbel tråd?

NRK’s ”Trekant” har skapt debatt om hva som er god seksualopplysning. TV-serien føyer seg inn i rekken av det vi tidligere har fått av statlig informasjon gjennom helsestasjoner og skole: alt dreier seg om å få en god seksuell opplevelse og hvordan beskytte seg mot kjønnssykdommer og uønsket graviditet. Man lærer den oppvoksende generasjonen teknikker, men overlater formidlingen av verdier til andre. Hvem er så disse andre? Vennegjengen? Internett? Ettermiddagsfilmene av kategorien ”Friends”? De unge vokser opp med et enormt forventningspress til å være kule og hippe. Det å være menneske defineres som å være seksuelt attraktiv, aktiv og eksperimenterende. Denne påtrengende åpenheten både trivialiserer og banaliserer samlivet. Seksualliv handler om mer enn teknikker, meg og mine opplevelser, det involverer et annet menneske. I møte med andre mennesker pleier vi å forholde oss til etiske normer og verdier, slik at relasjonene våre preges av verdighet, gjensidig forståelse og respekt. I Trekant tingliggjøres mine medmennesker til å bli midler for min seksuelle tilfredsstillelse. Konsekvensene av en slik livsstil er det skrikende taust om. Trofasthet blir et avleggs ord som kun finnes i gamle ordbøker, med et mørkemannstempel på utsiden.

Her trengs en motkultur! Foreldre som tør å snakke om verdier og grenser. Det er ikke bakstreversk. Tvert imot er det framsynt å gi barna trygghet og mot til å si nei til sexpresset. Det er helt nødvendig at hjemmene er åpne rundt temaet, og at foreldrene ser sitt ansvar for å formidle de holdningene som samfunnet synes blottet for. La ikke forbrukersamfunnets ideologi invadere synet på samlivet med sin bruk og kast tankegang. Det bibelske synet på ”den hellige ektestand” utgjør den sterkeste og vakreste rammen for gode og trygge relasjoner, – og et godt seksualliv. Og så må mamma og pappa selvsagt vise barna gjennom sin gjensidige respekt og kjærlighet at ekteskapet ikke bare er en pen fasade som skjuler kulde og kjedsomhet. Her har Bibelen et mye bedre råd enn NRKs Trekant, nemlig den tredoble tråden, hvor et levende Gudsliv flettes inn i samlivet, noe som preger hele atmosfæren i hjemmet med enhet og forsoning, renhet og åpenhet, oppmuntringer og glede. (Fork 4:9-12)

Les artikkel på vl.no og om Mediatilsynets behandling av saken. Serien kritiseres for ikke å respektere den enkeltes grensesetting.
Les gjerne Gylvers kritikk av trekant-debatten også.

Ta barnas spørsmål på alvor

De fleste barn vil før eller senere utfordre foreldrenes tro. Barna møter andre som ikke tror, og kanskje de til og med opplever at noen latterliggjør Bibelen og de kristne. Også barnas tro prøves.

Det  å stille utfordrende spørsmål er en naturlig og nødvendig del av barnas vei til å få sin egen tro grunnfestet.  Vi må for all del ikke oppfatte dette som opprør. Hvis vi som foreldre møter slike spørsmål med en holdning av at dette er opprør, bidrar vi kanskje selv til å skape virkelig opprør.

Noen spørsmål kan være vanskelige selv for skolerte teologer og drevne apologeter. Da er det viktig å tørre å være ærlig, ikke avfei spørsmålet eller bli autoritær. Si at du synes dette er vanskelig, men vis barnet samtidig at det ikke rokker ved din tro. Det går an å ha en frimodig tro uten å ha alle svarene. Samtidig kan du sammen med barnet søke etter gode svar. Det finnes både bøker og nettsider som hjelper oss til å forklare det vi selv ikke kan si så mye om. Dette krever litt tid, men det er vel verdt innsatsen. Gjør det for barnas skyld.

Det viktige er at vi tar imot barnas tvil på en trygg og åpen måte. Når de får levert tvilen et sted, kan de lettere ta imot troen.

Snakk med barna om troen

Et ordtak sier at våre handlinger taler høyere enn våre ord. Det er sant, og når det vi sier ikke følges opp av det vi gjør, eller enda verre, når våre handlinger motsier våre ord, da har vi et alvorlig troverdighetsproblem.

Men det er like viktig at handlingene følges opp med ord. I vår sammenheng er det helt klart viktig at foreldrene lever kristenlivet i hjemmet, har gode kristne holdninger, praktiserer nåde og tilgivelse osv. Men vi må ikke glemme betydningen av å snakke om troen. Det vi sier om Gud bygger inn i barna en forståelse som hjelper dem til å gripe troen for sin egen del. Sigmund Harbo påpeker dette i sin religionspsykologiske doktoravhandling ”Barndomserfaringer og voksentro”. Her påviser han at der hvor kristne foreldre sjelden eller aldri snakker om sin tro i hjemmet, er det bare ett av ti barn som er kristen i voksen alder. Dette er tankevekkende opplysninger.

Derfor er det ikke likegyldig hva vi snakker sammen om i hjemmet. Når begge foreldrene snakker om Gud som en naturlig del av livet, snakker respektfullt og entusiastisk om Bibelen som Guds Ord og praktiserer bønn i hverdagens utfordringer, gir de barna en klar forståelse av troens betydning. Barna skal ikke behøve å gjette seg til troens sannheter. De må læres som alt annet. Derfor foreldre: tal om det du tror med ekte glød. I hjemmet. Fordi troen kommer av forkynnelsen!

Innlegg i Askeravisen: Invester i familien!

Den perioden da barna bor hjemme er for de fleste en travel tid. Samtidig er man gjerne i etableringsfasen og man jobber seg opp i en karriere. Alt dette legger beslag på tiden vår, og vi plages av dårlig samvittighet for alt det gode vi ikke rekker. Familiene i Asker og Bærum er vel neppe under landsgjennomsnittet i så måte.

Når vi nå oppmuntrer mødre og fedre til å bruke tid sammen med barna, er det ikke for å forsterke følelsen av ikke å strekke til. Tvert imot vil vi peke på velsignelsene i samspillet med barna. En studie fra England viser at en av fem foreldre har glemt hvordan man leker med barna og en av tre sier de kjeder seg mens leken pågår. Kanskje vi trenger å finne igjen litt av barnet i oss selv, slik at vi er fullt til stede mentalt mens vi er sammen med barna. Deres behov er å bli sett og hørt. De trenger å vite at vi er interesserte i dem, at vi lytter til det de har å si og ser hvordan de har det. Det er i samspillet med foreldrene at barna legger grunnlaget for en god og trygg selvfølelse, noe de virkelig trenger når de møter presset om å være vakker, slank og smart.

Kanskje er det dagens sosiale medier som, ironisk nok, frarøver oss kvalitetstiden sammen i familien. Vi er så hektet på å være online, at oppmerksomheten vår dras mot de siste oppdateringene på Facebook og neste mail som må sendes. Dermed virker barna forstyrrende på oss, fordi vi mentalt er et annet sted. Både for vår egen skyld og ikke minst for barna skulle vi lære oss å skru av alle digitale relasjoner og finne roen og gleden i det analoge fellesskapet med familien.

Når barna er små søker de helt naturlig mammas og pappas oppmerksomhet. Når de blir større og hormonene begynner å sprette, er det gjerne foreldrene som har behov for å få øret og oppmerksomheten til ungdommene. Da oppdager man at det var på gulvet med lekene rundt seg at grunnlaget for relasjonen ble lagt. Det er der vi har muligheten til å bygge bro mellom oss og barna, – eller en mur… Hører vi oppmerksomt på hva de små har å fortelle, er sjansen mye større for at de senere vil ha interesse av å høre foreldrenes meninger om livet.

Når en far eller mor mot slutten av livet ser seg tilbake og evaluerer prioriteringene sine, er det neppe noen som angrer på at de har investert tid og oppmerksomhet i barnas liv. Da er det ikke så viktig hva man oppnådde i yrkeskarrieren. De verdiene som står igjen er kontakten med familien, at de nærmeste er nærværende.

Det er nyttig iblant å ta dette perspektivet over en travel hverdag med småbarn, hus og en krevende jobb. Det kan hjelpe oss til å velge riktig. Til å investere i verdier som ikke er børsnoterte.
Den største erobringen en mann eller kvinne kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

Skrevet av Tor Arne Larsen og Jørgen E. Larsen