Foreldrerollen Archive

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

“Skriv i mitt hjerte hvert ord”

I tidligere generasjoner var det ikke et stort steg å ta ut fra et kristent hjem inn i et samfunn som også var preget av kristen tro. For dagens kristne unge er det et større sprang, ettersom samfunnet har beveget seg bort fra de kristne verdiene og sekulariseres. Derfor trenger de unges tro å være mye mer robust enn tidligere. Strofen fra barnesangen har stor aktualitet i dag: ”Syng for meg sangen om Jesus, skriv i mitt hjerte hvert ord…” Her er 3 tips fra Bibelen:

  1. Undervise barna i Guds Ord: ”Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.” (5 Mos 6:5-7)
  2. Velsigne hjemmet: Da David under lovsang hadde ført paktens ark opp til Jerusalem, gikk han straks hjem ”for å velsigne sitt hus”. (2.Sam 6:14-20)
  3. Dele vitnesbyrdet om Guds godhet med barna: Da David hadde erfart Guds utfrielse, gjorde han 2 ting. Han gledet seg og takket Gud, og han delte erfaringen med barna: ”Kom barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren.” (Salm 34:2-12)

Martin Luther sa: ”Det hersker ingen tvil om at foreldre er apostler, biskoper og prester for sine barn, for det er foreldrene som gjør dem kjent med evangeliet.”

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.

Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

Den gode samtalen

”Vi har kunnet snakke sammen om alt. Ikke noe tema har vært farlig eller forbudt område”, var en av de positive tingene ett av barna trakk fram fra oppveksten.

Når vi merker at barna har behov for å prate, er det viktig at vi griper anledningen. Det er ikke alltid at de er klare for å prate når vi har noe på hjertet. I samtalen med barna gjelder det å lytte mer enn å prate. Ikke kom med konklusjonene og rådene med en gang. La samtalen gå litt dypere. Prøv å forstå barnets perspektiv. En åpen kommunikasjon starter alltid på barnets banehalvdel. Litt etter litt kan vi introdusere våre tanker og holdninger, og hvis passende krydre de med egne erfaringer og opplevelser. Humor er ofte et godt smøremiddel i kommunikasjonen.

Det er lettere å få til en åpen kommunikasjon når vi som foreldre er trygge på vårt eget ståsted. De områdene hvor vi selv er utrygge vil vi kanskje prøve å unngå, vi blir vage og utydelige, eller vi blir autoritære og bryske i argumentasjonen. Dette kan handle om grensesetting, holdninger til andre mennesker, alkohol, seksualitet…

Barna har vært en viktig motivasjon for meg til å lære, reflektere over egne standpunkter og gå inn i en prosess hvor jeg har latt Bibelen få tale til meg. Kanskje jeg har måttet ta et oppgjør med gale holdninger eller handlinger hos meg selv. Eller jeg har funnet en ny trygghet i at rådene Guds Ord gir er både fornuftige og til vårt beste.

Raske til å be om tilgivelse

Jeg hadde blitt sint på et av barna mine og gått altfor langt i utskjellingen. Vi gikk surmulende fra hverandre. Så kom den gnagende følelsen i samvittigheten. Sinnet ble gradvis erstattet med dårlig samvittighet. Samtidig følte jeg at jeg hadde rett. Men hadde jeg rett til å skjelle ut? Bruke nedlatende ord? Bruke store ord og overdrive barnets feil? (Kanskje det hele bare handlet om min egen utrygghet eller en frustrasjon over at noen andre som hadde kjeftet på meg?) Jeg visste hva jeg hadde å gjøre: be om tilgivelse. Og at det var viktig å gjøre det med en gang, ikke vente til senere. Fra før visste jeg at når jeg ba om tilgivelse måtte jeg passe på ikke å ta opp striden igjen. Unnskyldninger av typen ”Unnskyld for at jeg ble så sint på deg fordi du gjorde noe dumt” har ingen verdi. Unnskyldningen handler bare om meg og min oppførsel. Punktum.

Da unnskyldningen var overbrakt, kom det kjapt fra datteren: ”Jeg venta på det!” Svaret vitnet om en trygghet på at urettferdig behandling ikke ble forbigått eller fortrengt, men brakt i lyset slik at vi kunne få en reell forsoning og gjenopprettet hjertekontakt. Viktigere enn å ha rett er det å bevare et mykt hjerte og en god og trygg relasjon.

Barnas mening om hva som har vært viktig for dem

Etter at barna ble voksne har jeg bedt hver av dem nevne 3 ting fra oppdragelsen og oppveksten som de mener har vært viktige for dem. Svarene kom uten betenkningstid, og ingen av barna nevnte det samme. Det ble en aha-opplevelse av hvor forskjellige søsken kan være. Jeg vil tro at vi har behandlet dem ganske likt, vi har ikke ”øremerket” punktene. Allikevel har hver av dem plukket opp forskjellige ting som har passet til deres personlighet. Her er listen med svarene:

  • Raske til å be om tilgivelse.
  • Fikk alltid forklart grensene.
  • Har alltid kunnet kommunisere åpent om alt.
  • Frihet under ansvar.
  • Et naturlig og ekte kristenliv i hjemmet.
  • Felles familieopplevelser.
  • Vært forbilder.
  • Trygge på at vi er glade i dem.
  • Fått flere forbilder i menigheten.

Jeg vil ta for meg hvert av disse punktene i senere innlegg.

Vanedannende liv

Fant denne musikkvideoen på youtube for noen dager siden, og må si at jeg kjenner meg litt igjen. Jeg ser meg selv i barna mine på både godt og vondt. Paulus sier at “Dårlig selskap ødelegger gode vaner” (1. kor 15:33). Min oppførsel og mitt liv vil skape vaner hos barna mine. Det er en tankevekker at livet vårt som foreldre virker vanedannende på barna.