Menighetsliv Archive

”Våga visa vägen till en tro som bär”

Dette er tittelen på en bok som Cilla Stjernberg (journalist) og Alf B Svensson (skolepsykolog) har utgitt på Libris Förlag i Sverige. Bakgrunnen for boken er den kjensgjerning at omlag halvparten av de barna som vokser opp i kristne menigheter har forlatt menigheten, og kanskje også troen, innen de har fylt 30 år. Antallet medlemmer kunne ha vært mangedoblet dersom vi hadde greid å ta vare på barna. Det er nok flere årsaker til denne trenden, men på en eller annen måte har hjem og menighet ikke greid å gi barna en ”tro som bærer”.

Boken søker å gi foreldrene en tro på deres egen betydning som forbilder for barna. I et intervju med svenske Dagen sier Alf Svensson: ”Om våre barn får en tro som holder, henger nøye sammen med vår egen tro, hvordan den preger våre liv, vår tid, våre penger og våre talenter. Det er viktig å prate med våre barn om hva vår tro betyr for oss, noe altfor få gjør.”

Forfatterne understreker at det er viktig å våge både å påvirke barna og å snakke om de vanskelige spørsmålene, ærlig og åpent uten pekefinger. Barna har kanskje lært alle Bibelhistoriene, men de trenger også hjelp til å forstå hvorfor troen er viktig, slik at troen blir en del av deres liv.

Ta tilbake søndagen

”Søndag er gudstjenestedag. Hvis vi ikke freder denne tiden for våre barn, kommer det til å glippe lenger framme.” Det er pastoren i Bergenskirken, Øystein Gjerme, som sier dette til KS (Korsets Seier). Dette er viktige signaler i vår tid, særlig med tanke på kritikken som har kommet mot at barn tas med på kristne møter. Gina, kona til Øystein følger opp med å si at ”mange er redd for å påvirke sine barn, men hvis ikke vi gjør det, gjør andre det.”

Barna hører med i det kristne fellesskapet. I kirken kan barna på en naturlig måte også knytte vennskap med andre barn som tror. Vi vet at venner betyr mye for dannelsen av identiteten. Gudstjenesten på søndag må selvsagt henge sammen med hverdagslivet i hjemmet på mandag. Slik formes det en naturlig Gudstro i barna. Både i hjem og kirke er det viktig at barna blir sett og respektert. ”Ha respekt for barnas tanker og følelser, da vil de også respektere seg selv og andre. Still dem åpne spørsmål om tro, men fortell barna om hva Gud gjør i ditt og andres liv. På den måten får de se at troen er ekte”, avslutter Gina Gjerme til KS den 5. august 2011.

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.

Barnas mening om hva som har vært viktig for dem

Etter at barna ble voksne har jeg bedt hver av dem nevne 3 ting fra oppdragelsen og oppveksten som de mener har vært viktige for dem. Svarene kom uten betenkningstid, og ingen av barna nevnte det samme. Det ble en aha-opplevelse av hvor forskjellige søsken kan være. Jeg vil tro at vi har behandlet dem ganske likt, vi har ikke ”øremerket” punktene. Allikevel har hver av dem plukket opp forskjellige ting som har passet til deres personlighet. Her er listen med svarene:

  • Raske til å be om tilgivelse.
  • Fikk alltid forklart grensene.
  • Har alltid kunnet kommunisere åpent om alt.
  • Frihet under ansvar.
  • Et naturlig og ekte kristenliv i hjemmet.
  • Felles familieopplevelser.
  • Vært forbilder.
  • Trygge på at vi er glade i dem.
  • Fått flere forbilder i menigheten.

Jeg vil ta for meg hvert av disse punktene i senere innlegg.

Plant familien midt i menigheten

Gi barna mer enn hjemmet, plasser familien midt i menigheten.

“Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger – dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg.” (Salme 84:4-5)

Mange i vår tid holder en viss avstand til menighet. Man vegrer seg mot å bli for involvert, av frykt for å miste noe av sin frihet og selvstendighet. Hele samfunnet er preget av mindre og mindre forpliktelse. Man shopper det meste, søker etter de forretningene eller tilbyderne som til enhver tid har det beste, billigste, hippeste eller et annet passende superlativ. Mens man tidligere hadde sin nærbutikk og sin faste bensinstasjon hvor man utviklet et kundeforhold og slo av en prat med betjeningen, har man blitt mer distansert og upersonlig. Ingen relasjoner binder en. Og man vil ha denne friheten. Ekteskapsløftet er heller ikke så forpliktende som tidligere. Mange kristne har det samme forholdet til menighet. Kristentroen er privat. Man går til møter og gudstjenester for å få dekket et behov. Som åndelige konsumenter shopper vi møter. Går dit hvor dagens rett virker mest attraktiv. En slik innstilling er ubibelsk, og virker ødeleggende på vår egen åndelige sunnhet, og gir ingen vekstmuligheter for barnas åndelige liv.

En del gjør som gjøken, dumper ungene sine i redet til en annen fugl. Man vil at ungene skal få en kristen oppvekst, og sender dem til en søndagsskole eller et ungdomsmiljø og håper det skal gå bra. Selv er de sjåfører når det passer. Dette er gjennomskuelig for barna. Ønsker du å gi barna en menighet, må du selv gi deg til den menigheten, involvere deg, forplikte deg, ta ansvar, snakke positivt om menigheten og de som går der.