Kristen oppdragelse Archive

Et hopp i farris

For mange år siden var jeg i Larvik med noen venner. En dag var det mange av oss som ble med en lokalkjent gutt for å bade i farrisvannet. Han gikk rett opp på et høyt fjell og hoppet. Etterpå fortalte han oss hvor høyt det var; hele 16 meter rett ned i vannet. Etter en god stund våget jeg meg opp på toppen, mest for å se hvor høyt det var. Der var det et par venner som stod å psyket seg opp til å hoppe. Da var det en av dem som sa til meg: – Det som er så irriterende med deg Jørgen er at du bare bestemmer deg for noe, også gjør du det… Denne forventningen til meg, om at jeg gjennomførte det jeg bestemte meg for, gjorde at jeg gikk rett bort til kanten og hoppet ned. Faktum var at jeg aldri hadde hoppet fra 10-meteren en gang, og at jeg egentlig hadde (og har) litt høydeskrekk. Som far, lærer, ungdomsleder og som medmenneske er det viktig at jeg gjør andre gode ved at jeg har tro på dem. Moralen er: ha en smittende tro på og positiv forventning til de som er rundt deg!

Et barn er oss født…

I yr begeistring over å få vårt første barn, Ingeborg, satte jeg meg ned og skrev et leserinnlegg i Hamar Dagblad og Hamar Arbeiderblad i april 1979: Her er våre refleksjoner rundt vår nye rolle som foreldre:

”Hvilket under. Hvilken gave. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Smerten som ga livet frihet. Frihet til å vokse, frihet til selvstendighet. En opplevelse av smertefull glede. Glede. Og respekt. Respekt for selvstendigheten som ennå ikke vet at ”jeg er jeg og du er du”. Vi har fått en unge og dermed også et ansvar for å bevare ungens selvstendighet, utvikle den og fylle den med medmenneskelighet. Selvstendighet og medmenneskelighet vil vi oppdra ungen til. Men hvordan? I vår verden hvor selvstendighet er erstattet med egoisme. Ikke sånn grov og grisk egoisme, men en sånn fin og litt småfornærmet egoisme. Og medmenneskelighet som stadig forveksles med innsamlingsaksjoner. Stilt ansikt til ansikt med ei innsamlingsbøsse og et fargebilde av en stor mage med fyrstikkarmer over og enda magrere ben under får plutselig den norske krona høy verdi. For ikke å si ens eget hjertelag. Nei, sånn ekte medmenneskelighet vil vi lære ungen. Til tross for alle våre erstatninger.

Vi vil gi ungen en kristen oppdragelse. Fortelle henne om han som var så selvstendig at han nektet å leve opp til kravene fra de religiøse hyklerne, fariseerne. Så medmenneskelig at han klarte å forene landsforræderen og den patriotiske geriljasoldaten i sin disippelkrets. Så selvstendig at han i stedet for å bedyre sin uskyld lot Barabbas, røveren, få friheten. Mens han selv ble korsfestet. Så medmenneskelig at han gjorde det for oss samtidig. For å gi oss friheten til å følge ham. Bort fra vår egosentrerte ”medmenneskelighet”. Er dette skadelig for barnesinnet? Nei. Og atter nei.”

Deretter ga jeg politikerne en leksjon i at det var viktig å beholde en kristen formålsparagraf i barnehage og skole. Ettersom jeg selv var far følte jeg at jeg kunne uttale meg med tyngde. Nå, mer enn 30 år senere, er den kampen tapt. Hjemmets ansvar for å formidle kristen tro er viktigere enn noen gang. Vi lever ikke lenger i en kultur hvor skolen og massemedia formidler kristne verdier. Dersom du ønsker at dine barn skal få del i kristen tro, har du bare en ting å gjøre: sett i gang!

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

“Skriv i mitt hjerte hvert ord”

I tidligere generasjoner var det ikke et stort steg å ta ut fra et kristent hjem inn i et samfunn som også var preget av kristen tro. For dagens kristne unge er det et større sprang, ettersom samfunnet har beveget seg bort fra de kristne verdiene og sekulariseres. Derfor trenger de unges tro å være mye mer robust enn tidligere. Strofen fra barnesangen har stor aktualitet i dag: ”Syng for meg sangen om Jesus, skriv i mitt hjerte hvert ord…” Her er 3 tips fra Bibelen:

  1. Undervise barna i Guds Ord: ”Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.” (5 Mos 6:5-7)
  2. Velsigne hjemmet: Da David under lovsang hadde ført paktens ark opp til Jerusalem, gikk han straks hjem ”for å velsigne sitt hus”. (2.Sam 6:14-20)
  3. Dele vitnesbyrdet om Guds godhet med barna: Da David hadde erfart Guds utfrielse, gjorde han 2 ting. Han gledet seg og takket Gud, og han delte erfaringen med barna: ”Kom barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren.” (Salm 34:2-12)

Martin Luther sa: ”Det hersker ingen tvil om at foreldre er apostler, biskoper og prester for sine barn, for det er foreldrene som gjør dem kjent med evangeliet.”

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.

Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

Har Bibelhistoriene fortsatt verdi?

Interessant at Barnebibelen igjen blir en besteselger! Mange har opp gjennom historien spådd at Bibelen vil bli avleggs og glemt. Men alltid har den kommet tilbake med fornyet styrke. Det er Bibelen som har formet vår vestlige kultur og virkelighetsoppfatning. Og den er noe langt mer enn en historisk kilde; et grundig kjennskap til Bibelen er nødvendig for å ta vare på våre kjerneverdier i en pluralistisk tid.

  • Gjennom Bibelen forstår vi at det finnes en åndelig dimensjon, og at troen er en viktig faktor i våre liv.
  • Vi lærer at noe er rett og galt, og at vi må ta ansvar for våre valg.
  • I Bibelen møter vi en Gud som elsker og som ved sin nåde søker forsoning og gjenopprettelse.
  • For Gud har hvert menneske en unik verdi, uavhengig av prestasjoner, utseende og evner.
  • Det er ikke likegyldig hva vi tror, noen trossystemer kan være destruktive, mens Bibelen viser oss veien til den sanne Gud.

Disse og flere andre grunner taler for at barna må få høre Bibelhistoriene. Det handler om mer enn kulturformidling. Det handler om å bevare grunnlaget for et samfunn der menneskeverdet står høyt. Strofen fra den gamle barnesangen er formulert som en bønn fra barna: ”Syng for meg sangen om Jesus, skriv i mitt hjerte hvert ord…”.  Vi foreldre kan svare på bønnen ved å lese høyt fra Barnebibelen, med barna sittende trygt i armkroken.

Her kan du lese to andre artikler om Bibelhistorienes verdi for barna.

BarneTV med innhold

TV-Inter har hatt stor suksess med programmer av Egil Svartdahl, og nå har de også fått til et fantastisk barne-TV med “Fride på skipet”. Datteren min på fire år har blitt hekta. Nesten hver dag spør hun: Er det Fride på skipet i dag Pappa? Som regel må jeg skuffe henne og si at det ikke er før på torsdag. Men når torsdagen er der sitter hun klistra. Fride er en åtte år gammel jente som reiser sammen med moren og faren sin på det kristne nødhjelpskipet Africa Mercy. Med tilsammen 186 000 seere utgjør det over 80% av alle under 12 år som følger med på programmet. Serien om “Fride på skipet” viser et engasjement for fattige og syke i den tredje verden som jeg tror er smittende. I tillegg synes jeg serien på en naturlig og god måte får fram et kristent miljø der Bibelen, aftenbønn og medmenneskelighet står høyt.

Les mer om serien i Vårt land 1. mai, Vårt land og sjekk også denne facebook-gruppen: Fride på skipet er vår barne-tv favoritt! NRK torsdager kl.1815.