Relasjon Archive

Unngå åndelig forfall i hjemmet

Vi bruker mye tid og krefter på å holde en god standard i husene våre. Dersom noe forfaller, søker vi raskt å rette det opp. Og det er bra. Enda viktigere er det å følge med på hjemmets åndelige tilstand. Salme 78 lister opp flere årsaker til at den åndelige standarden står i fare for å forvitre i generasjonsskiftene:

-           De gjorde ikke hjertet fast. Inkonsekvens i troslivet hos foreldrene gir barna en sviktende grunnvoll for deres tro. Foreldrene må være de samme i alle settinger.

-           De var ikke trofaste mot Gud i sin ånd. Trofasthet er en viktig frukt av Den Hellige Ånd i våre liv. Så snart Den Hellige Ånd falt på pinsedag, heter det at de troende holdt trofast sammen. Dette la grunnlaget for Guds menighet i verden. Det hebraiske ordet for trofasthet innebærer også pålitelighet og sannhet. Trofasthet og sannhet er nødvendig i alle relasjoner. Hvordan skal barna kunne verdsette disse verdiene hvis foreldrene ikke er nøye med å ta vare på dem?

-           De lystet etter alt annet enn Gud og deres hjerte hang ikke fast ved Gud. Tilstanden i Gudstroen kommer til uttrykk i hva vi lyster etter. Dersom det bare er materielle ting, karriere og status som står i fokus, vil hungeren og tørsten etter Gud svekkes. Det foreldrene begeistres av vil smitte over på barna.

-           De så ikke verdien i å omvende seg. Omvendelse var profetenes budskap, og det var det døperen Johannes forkynte. Jesus kom og ropte ut: “Omvend dere, for Guds rike er nær!” Paulus forkynte omvendelse for både jøder og hedninger, og Jesu budskap gjennom sendebrevene i Johannes Åpenbaring var omvendelse. Hvordan kan dette budskapet bli en naturlig del av atmosfæren i et hjem? Det største hinderet for omvendelse er stolthet, – en holdning av at jeg har rett og bøyer meg ikke. Begynnelsen på omvendelse er ydmykhet og erkjennelse av sannheten. Det står respekt av den som erkjenner sine feil, og ydmykt ber om tilgivelse. Omvendelse er en livsstil, ikke en engangsforeteelse. Barn som ser ekte omvendelse, lærer ydmykhet. Barn som ser selvforsvar og selvrettferdighet, lærer stolthet.

De perfekte foreldre?

Det er enkelt å sitte ved PC-en og formulere veloverveide tanker om barneoppdragelse, publisere artiklene, og vite at dette er gode tips og råd. Samtidig vet jeg at hverdagen med barn kan være noe av det mest krevende man opplever. Av og til vet man ikke sin arme råd. Vi er foreldre 24 timer i døgnet, med kolikk, bleier, diverse trassaldere, misforståelser, kryssende behov og interesser… Det er vel ikke til å unngå at det oppstår situasjoner man ikke takler, eller som man rett og slett takler elendig. Da barna var små tok jeg opp dette med en i familien som er psykolog. Han beroliget meg ved å si at barn tross alt er robuste. Enkelthendelser vil ikke ta fra barnet den grunnleggende tryggheten i å være elsket av mor og far.

Det er ikke verdens undergang når foreldre gjør en feil. Kanskje det til og med kan vendes til noe positivt ved at vi snakker med barnet, forklarer at det vi gjorde var galt og ber om tilgivelse. Også i dette ligger en modellering: ydmykhet, selverkjennelse og selvbeherskelse er egenskaper vi gjerne vil se hos barna. På tilsvarende måte tror jeg det er ødeleggende for barna hvis vi som foreldre konsekvent forsvarer og rettferdiggjør våre feil.

Vi trenger en strategi for ikke å gjøre de samme feilene om igjen og om igjen. Dersom vi har gravd oss inn i et destruktivt mønster som vi ikke greier å komme ut fra, er det lurt å finne noen å prate med. Det finnes gode støttepersoner både innen vennekrets, familie, menighet og det offentlige helsevesenet. Dessuten er det sunt og godt å ha vennefamilier som man kan være åpne og ærlige overfor.

Lykke til videre som forelder! Jeg er overbevist om at du er den beste far eller mor for dine barn!

Er du en konfliktløser?

 ”Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn”, heter det i Bergprekenen.

En av de viktige lærdommene barn tar med seg hjemmefra er hvordan de håndterer konflikter. I stor grad er det foreldrene som er modellen. De kan opptre konfronterende og konfliktskapende, eller de kan være konfliktløsende i sin omgangsform. Konfliktløsing handler ikke om å legge et teppe over konfliktene, men å søke etter konstruktive og forsonende løsninger. Løsningsorienterte mennesker er inkluderende og har evne til å se saken også fra andres side. For dem er forsoning viktigere enn å vinne en diskusjon eller maktkamp.

Jakobs brev handler om praktisk kristenliv. Han viser hvordan ”den visdom som er ovenfra” er annerledes enn den vanlige omgangsformen i verden. Den siste er preget av selvhevdelse og skaper ufred og konflikt. Den visdommen som kommer ovenfra er derimot ”fredsommelig, rimelig og ettergivende.” Videre sier Jakob at den som ”stifter fred” vil høste gode frukter i livet sitt.(Jak 3:13-4:1) Det å stifte fred er å møte hverandre med respekt og gi hverandre rom, ikke kjempe for sin rett, posisjon eller autoritet.

Når far og mor er konfliktløsende i sin omgangsform med hverandre, og overfor barna, skaper de en god atmosfære i hjemmet, samtidig som de modellerer gode vaner inn i barna.

Ta barnas spørsmål på alvor

De fleste barn vil før eller senere utfordre foreldrenes tro. Barna møter andre som ikke tror, og kanskje de til og med opplever at noen latterliggjør Bibelen og de kristne. Også barnas tro prøves.

Det  å stille utfordrende spørsmål er en naturlig og nødvendig del av barnas vei til å få sin egen tro grunnfestet.  Vi må for all del ikke oppfatte dette som opprør. Hvis vi som foreldre møter slike spørsmål med en holdning av at dette er opprør, bidrar vi kanskje selv til å skape virkelig opprør.

Noen spørsmål kan være vanskelige selv for skolerte teologer og drevne apologeter. Da er det viktig å tørre å være ærlig, ikke avfei spørsmålet eller bli autoritær. Si at du synes dette er vanskelig, men vis barnet samtidig at det ikke rokker ved din tro. Det går an å ha en frimodig tro uten å ha alle svarene. Samtidig kan du sammen med barnet søke etter gode svar. Det finnes både bøker og nettsider som hjelper oss til å forklare det vi selv ikke kan si så mye om. Dette krever litt tid, men det er vel verdt innsatsen. Gjør det for barnas skyld.

Det viktige er at vi tar imot barnas tvil på en trygg og åpen måte. Når de får levert tvilen et sted, kan de lettere ta imot troen.

Snakk med barna om troen

Et ordtak sier at våre handlinger taler høyere enn våre ord. Det er sant, og når det vi sier ikke følges opp av det vi gjør, eller enda verre, når våre handlinger motsier våre ord, da har vi et alvorlig troverdighetsproblem.

Men det er like viktig at handlingene følges opp med ord. I vår sammenheng er det helt klart viktig at foreldrene lever kristenlivet i hjemmet, har gode kristne holdninger, praktiserer nåde og tilgivelse osv. Men vi må ikke glemme betydningen av å snakke om troen. Det vi sier om Gud bygger inn i barna en forståelse som hjelper dem til å gripe troen for sin egen del. Sigmund Harbo påpeker dette i sin religionspsykologiske doktoravhandling ”Barndomserfaringer og voksentro”. Her påviser han at der hvor kristne foreldre sjelden eller aldri snakker om sin tro i hjemmet, er det bare ett av ti barn som er kristen i voksen alder. Dette er tankevekkende opplysninger.

Derfor er det ikke likegyldig hva vi snakker sammen om i hjemmet. Når begge foreldrene snakker om Gud som en naturlig del av livet, snakker respektfullt og entusiastisk om Bibelen som Guds Ord og praktiserer bønn i hverdagens utfordringer, gir de barna en klar forståelse av troens betydning. Barna skal ikke behøve å gjette seg til troens sannheter. De må læres som alt annet. Derfor foreldre: tal om det du tror med ekte glød. I hjemmet. Fordi troen kommer av forkynnelsen!

Et hopp i farris

For mange år siden var jeg i Larvik med noen venner. En dag var det mange av oss som ble med en lokalkjent gutt for å bade i farrisvannet. Han gikk rett opp på et høyt fjell og hoppet. Etterpå fortalte han oss hvor høyt det var; hele 16 meter rett ned i vannet. Etter en god stund våget jeg meg opp på toppen, mest for å se hvor høyt det var. Der var det et par venner som stod å psyket seg opp til å hoppe. Da var det en av dem som sa til meg: – Det som er så irriterende med deg Jørgen er at du bare bestemmer deg for noe, også gjør du det… Denne forventningen til meg, om at jeg gjennomførte det jeg bestemte meg for, gjorde at jeg gikk rett bort til kanten og hoppet ned. Faktum var at jeg aldri hadde hoppet fra 10-meteren en gang, og at jeg egentlig hadde (og har) litt høydeskrekk. Som far, lærer, ungdomsleder og som medmenneske er det viktig at jeg gjør andre gode ved at jeg har tro på dem. Moralen er: ha en smittende tro på og positiv forventning til de som er rundt deg!

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.