Relasjon Archive

Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

Den gode samtalen

”Vi har kunnet snakke sammen om alt. Ikke noe tema har vært farlig eller forbudt område”, var en av de positive tingene ett av barna trakk fram fra oppveksten.

Når vi merker at barna har behov for å prate, er det viktig at vi griper anledningen. Det er ikke alltid at de er klare for å prate når vi har noe på hjertet. I samtalen med barna gjelder det å lytte mer enn å prate. Ikke kom med konklusjonene og rådene med en gang. La samtalen gå litt dypere. Prøv å forstå barnets perspektiv. En åpen kommunikasjon starter alltid på barnets banehalvdel. Litt etter litt kan vi introdusere våre tanker og holdninger, og hvis passende krydre de med egne erfaringer og opplevelser. Humor er ofte et godt smøremiddel i kommunikasjonen.

Det er lettere å få til en åpen kommunikasjon når vi som foreldre er trygge på vårt eget ståsted. De områdene hvor vi selv er utrygge vil vi kanskje prøve å unngå, vi blir vage og utydelige, eller vi blir autoritære og bryske i argumentasjonen. Dette kan handle om grensesetting, holdninger til andre mennesker, alkohol, seksualitet…

Barna har vært en viktig motivasjon for meg til å lære, reflektere over egne standpunkter og gå inn i en prosess hvor jeg har latt Bibelen få tale til meg. Kanskje jeg har måttet ta et oppgjør med gale holdninger eller handlinger hos meg selv. Eller jeg har funnet en ny trygghet i at rådene Guds Ord gir er både fornuftige og til vårt beste.

Raske til å be om tilgivelse

Jeg hadde blitt sint på et av barna mine og gått altfor langt i utskjellingen. Vi gikk surmulende fra hverandre. Så kom den gnagende følelsen i samvittigheten. Sinnet ble gradvis erstattet med dårlig samvittighet. Samtidig følte jeg at jeg hadde rett. Men hadde jeg rett til å skjelle ut? Bruke nedlatende ord? Bruke store ord og overdrive barnets feil? (Kanskje det hele bare handlet om min egen utrygghet eller en frustrasjon over at noen andre som hadde kjeftet på meg?) Jeg visste hva jeg hadde å gjøre: be om tilgivelse. Og at det var viktig å gjøre det med en gang, ikke vente til senere. Fra før visste jeg at når jeg ba om tilgivelse måtte jeg passe på ikke å ta opp striden igjen. Unnskyldninger av typen ”Unnskyld for at jeg ble så sint på deg fordi du gjorde noe dumt” har ingen verdi. Unnskyldningen handler bare om meg og min oppførsel. Punktum.

Da unnskyldningen var overbrakt, kom det kjapt fra datteren: ”Jeg venta på det!” Svaret vitnet om en trygghet på at urettferdig behandling ikke ble forbigått eller fortrengt, men brakt i lyset slik at vi kunne få en reell forsoning og gjenopprettet hjertekontakt. Viktigere enn å ha rett er det å bevare et mykt hjerte og en god og trygg relasjon.

Barnas mening om hva som har vært viktig for dem

Etter at barna ble voksne har jeg bedt hver av dem nevne 3 ting fra oppdragelsen og oppveksten som de mener har vært viktige for dem. Svarene kom uten betenkningstid, og ingen av barna nevnte det samme. Det ble en aha-opplevelse av hvor forskjellige søsken kan være. Jeg vil tro at vi har behandlet dem ganske likt, vi har ikke ”øremerket” punktene. Allikevel har hver av dem plukket opp forskjellige ting som har passet til deres personlighet. Her er listen med svarene:

  • Raske til å be om tilgivelse.
  • Fikk alltid forklart grensene.
  • Har alltid kunnet kommunisere åpent om alt.
  • Frihet under ansvar.
  • Et naturlig og ekte kristenliv i hjemmet.
  • Felles familieopplevelser.
  • Vært forbilder.
  • Trygge på at vi er glade i dem.
  • Fått flere forbilder i menigheten.

Jeg vil ta for meg hvert av disse punktene i senere innlegg.

Vanedannende liv

Fant denne musikkvideoen på youtube for noen dager siden, og må si at jeg kjenner meg litt igjen. Jeg ser meg selv i barna mine på både godt og vondt. Paulus sier at “Dårlig selskap ødelegger gode vaner” (1. kor 15:33). Min oppførsel og mitt liv vil skape vaner hos barna mine. Det er en tankevekker at livet vårt som foreldre virker vanedannende på barna.

Fedrene må på banen

Denne artikkelen er spesielt rettet til fedrene, skrevet av en som selv er far.

”Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” (Mal 4:6)

Den største seieren en mann kan oppnå, er å vinne sine barns hjerter. Ingen erobring, ingen karriere eller ambisjon er viktigere enn dette. Jeg tror ingen gammel mann som ser seg tilbake vil angre på at han brukte tid sammen med barna og slik vant deres hjerter, deres tillit og fortrolighet. Sitatet fra profeten Malakia gjenspeiler Guds natur. Gud selv lever etter dette verset: Hans hjerte er vendt til oss, hans barn. Ingen prosjekter eller ambisjoner er viktigere for ham enn oss. Samtidig er verset en nødvendig oppfordring til omprioritering i en tid som er preget av hedonisme og individualisme. Malakia sier at land og familier som lar egeninteressene gå foran fellesskapet er i ferd med å dra en forbannelse ned over seg.

Hva er løsningen? Ingen politiske programmer. Ganske enkelt at fedrenes hjerter vendes til barna! Legg merke til at prosessen starter i fedrenes hjerter. Slik vil også barnas hjerter vendes til fedrene.