Latest Headlines

Snakk med barna om troen

Et ordtak sier at våre handlinger taler høyere enn våre ord. Det er sant, og når det vi sier ikke følges opp av det vi gjør, eller enda verre, når våre handlinger motsier våre ord, da har vi et alvorlig troverdighetsproblem.

Men det er like viktig at handlingene følges opp med ord. I vår sammenheng er det helt klart viktig at foreldrene lever kristenlivet i hjemmet, har gode kristne holdninger, praktiserer nåde og tilgivelse osv. Men vi må ikke glemme betydningen av å snakke om troen. Det vi sier om Gud bygger inn i barna en forståelse som hjelper dem til å gripe troen for sin egen del. Sigmund Harbo påpeker dette i sin religionspsykologiske doktoravhandling ”Barndomserfaringer og voksentro”. Her påviser han at der hvor kristne foreldre sjelden eller aldri snakker om sin tro i hjemmet, er det bare ett av ti barn som er kristen i voksen alder. Dette er tankevekkende opplysninger.

Derfor er det ikke likegyldig hva vi snakker sammen om i hjemmet. Når begge foreldrene snakker om Gud som en naturlig del av livet, snakker respektfullt og entusiastisk om Bibelen som Guds Ord og praktiserer bønn i hverdagens utfordringer, gir de barna en klar forståelse av troens betydning. Barna skal ikke behøve å gjette seg til troens sannheter. De må læres som alt annet. Derfor foreldre: tal om det du tror med ekte glød. I hjemmet. Fordi troen kommer av forkynnelsen!

Innlegg i Askeravisen: Invester i familien!

Den perioden da barna bor hjemme er for de fleste en travel tid. Samtidig er man gjerne i etableringsfasen og man jobber seg opp i en karriere. Alt dette legger beslag på tiden vår, og vi plages av dårlig samvittighet for alt det gode vi ikke rekker. Familiene i Asker og Bærum er vel neppe under landsgjennomsnittet i så måte.

Når vi nå oppmuntrer mødre og fedre til å bruke tid sammen med barna, er det ikke for å forsterke følelsen av ikke å strekke til. Tvert imot vil vi peke på velsignelsene i samspillet med barna. En studie fra England viser at en av fem foreldre har glemt hvordan man leker med barna og en av tre sier de kjeder seg mens leken pågår. Kanskje vi trenger å finne igjen litt av barnet i oss selv, slik at vi er fullt til stede mentalt mens vi er sammen med barna. Deres behov er å bli sett og hørt. De trenger å vite at vi er interesserte i dem, at vi lytter til det de har å si og ser hvordan de har det. Det er i samspillet med foreldrene at barna legger grunnlaget for en god og trygg selvfølelse, noe de virkelig trenger når de møter presset om å være vakker, slank og smart.

Kanskje er det dagens sosiale medier som, ironisk nok, frarøver oss kvalitetstiden sammen i familien. Vi er så hektet på å være online, at oppmerksomheten vår dras mot de siste oppdateringene på Facebook og neste mail som må sendes. Dermed virker barna forstyrrende på oss, fordi vi mentalt er et annet sted. Både for vår egen skyld og ikke minst for barna skulle vi lære oss å skru av alle digitale relasjoner og finne roen og gleden i det analoge fellesskapet med familien.

Når barna er små søker de helt naturlig mammas og pappas oppmerksomhet. Når de blir større og hormonene begynner å sprette, er det gjerne foreldrene som har behov for å få øret og oppmerksomheten til ungdommene. Da oppdager man at det var på gulvet med lekene rundt seg at grunnlaget for relasjonen ble lagt. Det er der vi har muligheten til å bygge bro mellom oss og barna, – eller en mur… Hører vi oppmerksomt på hva de små har å fortelle, er sjansen mye større for at de senere vil ha interesse av å høre foreldrenes meninger om livet.

Når en far eller mor mot slutten av livet ser seg tilbake og evaluerer prioriteringene sine, er det neppe noen som angrer på at de har investert tid og oppmerksomhet i barnas liv. Da er det ikke så viktig hva man oppnådde i yrkeskarrieren. De verdiene som står igjen er kontakten med familien, at de nærmeste er nærværende.

Det er nyttig iblant å ta dette perspektivet over en travel hverdag med småbarn, hus og en krevende jobb. Det kan hjelpe oss til å velge riktig. Til å investere i verdier som ikke er børsnoterte.
Den største erobringen en mann eller kvinne kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

Skrevet av Tor Arne Larsen og Jørgen E. Larsen

Et hopp i farris

For mange år siden var jeg i Larvik med noen venner. En dag var det mange av oss som ble med en lokalkjent gutt for å bade i farrisvannet. Han gikk rett opp på et høyt fjell og hoppet. Etterpå fortalte han oss hvor høyt det var; hele 16 meter rett ned i vannet. Etter en god stund våget jeg meg opp på toppen, mest for å se hvor høyt det var. Der var det et par venner som stod å psyket seg opp til å hoppe. Da var det en av dem som sa til meg: – Det som er så irriterende med deg Jørgen er at du bare bestemmer deg for noe, også gjør du det… Denne forventningen til meg, om at jeg gjennomførte det jeg bestemte meg for, gjorde at jeg gikk rett bort til kanten og hoppet ned. Faktum var at jeg aldri hadde hoppet fra 10-meteren en gang, og at jeg egentlig hadde (og har) litt høydeskrekk. Som far, lærer, ungdomsleder og som medmenneske er det viktig at jeg gjør andre gode ved at jeg har tro på dem. Moralen er: ha en smittende tro på og positiv forventning til de som er rundt deg!

Et barn er oss født…

I yr begeistring over å få vårt første barn, Ingeborg, satte jeg meg ned og skrev et leserinnlegg i Hamar Dagblad og Hamar Arbeiderblad i april 1979: Her er våre refleksjoner rundt vår nye rolle som foreldre:

”Hvilket under. Hvilken gave. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Smerten som ga livet frihet. Frihet til å vokse, frihet til selvstendighet. En opplevelse av smertefull glede. Glede. Og respekt. Respekt for selvstendigheten som ennå ikke vet at ”jeg er jeg og du er du”. Vi har fått en unge og dermed også et ansvar for å bevare ungens selvstendighet, utvikle den og fylle den med medmenneskelighet. Selvstendighet og medmenneskelighet vil vi oppdra ungen til. Men hvordan? I vår verden hvor selvstendighet er erstattet med egoisme. Ikke sånn grov og grisk egoisme, men en sånn fin og litt småfornærmet egoisme. Og medmenneskelighet som stadig forveksles med innsamlingsaksjoner. Stilt ansikt til ansikt med ei innsamlingsbøsse og et fargebilde av en stor mage med fyrstikkarmer over og enda magrere ben under får plutselig den norske krona høy verdi. For ikke å si ens eget hjertelag. Nei, sånn ekte medmenneskelighet vil vi lære ungen. Til tross for alle våre erstatninger.

Vi vil gi ungen en kristen oppdragelse. Fortelle henne om han som var så selvstendig at han nektet å leve opp til kravene fra de religiøse hyklerne, fariseerne. Så medmenneskelig at han klarte å forene landsforræderen og den patriotiske geriljasoldaten i sin disippelkrets. Så selvstendig at han i stedet for å bedyre sin uskyld lot Barabbas, røveren, få friheten. Mens han selv ble korsfestet. Så medmenneskelig at han gjorde det for oss samtidig. For å gi oss friheten til å følge ham. Bort fra vår egosentrerte ”medmenneskelighet”. Er dette skadelig for barnesinnet? Nei. Og atter nei.”

Deretter ga jeg politikerne en leksjon i at det var viktig å beholde en kristen formålsparagraf i barnehage og skole. Ettersom jeg selv var far følte jeg at jeg kunne uttale meg med tyngde. Nå, mer enn 30 år senere, er den kampen tapt. Hjemmets ansvar for å formidle kristen tro er viktigere enn noen gang. Vi lever ikke lenger i en kultur hvor skolen og massemedia formidler kristne verdier. Dersom du ønsker at dine barn skal få del i kristen tro, har du bare en ting å gjøre: sett i gang!

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

“Skriv i mitt hjerte hvert ord”

I tidligere generasjoner var det ikke et stort steg å ta ut fra et kristent hjem inn i et samfunn som også var preget av kristen tro. For dagens kristne unge er det et større sprang, ettersom samfunnet har beveget seg bort fra de kristne verdiene og sekulariseres. Derfor trenger de unges tro å være mye mer robust enn tidligere. Strofen fra barnesangen har stor aktualitet i dag: ”Syng for meg sangen om Jesus, skriv i mitt hjerte hvert ord…” Her er 3 tips fra Bibelen:

  1. Undervise barna i Guds Ord: ”Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.” (5 Mos 6:5-7)
  2. Velsigne hjemmet: Da David under lovsang hadde ført paktens ark opp til Jerusalem, gikk han straks hjem ”for å velsigne sitt hus”. (2.Sam 6:14-20)
  3. Dele vitnesbyrdet om Guds godhet med barna: Da David hadde erfart Guds utfrielse, gjorde han 2 ting. Han gledet seg og takket Gud, og han delte erfaringen med barna: ”Kom barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren.” (Salm 34:2-12)

Martin Luther sa: ”Det hersker ingen tvil om at foreldre er apostler, biskoper og prester for sine barn, for det er foreldrene som gjør dem kjent med evangeliet.”

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Kursing i oppdragelse?

AP tar nå til orde for at foreldre må kurses til å bli gode barneoppdragere. En fin tanke, men med en liten bismak. Foreldre trenger støtte og input i den viktige oppgaven det er å oppdra barn. Men jeg er ikke sikker på at staten skal trenge lengre inn i familiens private sfære enn det de allerede er. Grunnleggende tror jeg at foreldrene er de beste til å oppdra sine barn, uten statlig innblanding med tidens mainstream oppdragelsesideologi.

Det er klart at vi i vår travle tid trenger et økt fokus på foreldrerollen. Vi trenger blant annet en forståelse for at familien må prioriteres framfor økte krav fra arbeidslivet. Barna er den viktigste ressursen vi har for framtiden. Foreldre trenger å ha gode samtalepartnere som de kan diskutere konkrete utfordringer med. Skape aksept for at vi som foreldre trenger støtte.  Ingen foreldre er perfekte, alle trenger vi å senke skuldrene og invitere gode venner inn til åpne samtaler om barneoppdragelse.

Det er prisverdig at temaet kommer på agendaen, men vi ønsker ikke at staten skal oppdra ungene.

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.