De gode historiene

Far og datter gikk sammen under den tindrende klare stjernehimmelen de 300 meterne fra garasjen til hjemmet. Begge to var henrykt over hvor vakker himmelen var. Pappaen fortalte historien om Abraham, hvordan Gud ba ham gå ut og telle stjernene. Det var selvsagt ikke mulig. Like mange etterkommere skulle Abraham få. Hele historien ble brettet ut om hvordan Gud holdt det han lovet, selv om det lenge så ut til at han ikke skulle få barn i det hele tatt. Den kvelden ble interessen for Bibelen tent i den 7 år gamle jenta, en interesse hun har tatt med seg videre i livet.

Hva er det med Bibelhistoriene som gjør dem så interessante?

De gode historiene i Bibelen er både spennende og lærerike. Historiene har mye sterkere effekt enn formaninger og regler. Bibelfortellingene inneholder et budskap om Gud og om livet. De formidler tro, verdier, har en moral og er på samme tid engasjerende. Historiene om det andre mennesker har erfart overfører holdninger og kunnskap, og gir mye mer læring enn dager og uker med rettledning/skjenn.

For det andre skaper historiene god kontakt. Fortellingsformen er godt egnet til å bygge en varm og god relasjon mellom den voksne og barnet. Det skapes en hyggelig atmosfære hvor hjertene er mottakelige for å lære. Dersom kommunikasjonen begrenses til belæring og korrigering, bygges det lett opp forsvar og man skaper avstand. En god historie fortalt med innlevelse bidrar til å skape nærhet.

Jens Bjørneboe skrev en essaysamling som het ”Under en mykere himmel”. Her skrev han om sitt forhold til Bibelfortellingene:

”Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli europeere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere … Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham.”