eksempelets makt Archive

”Våga visa vägen till en tro som bär”

Dette er tittelen på en bok som Cilla Stjernberg (journalist) og Alf B Svensson (skolepsykolog) har utgitt på Libris Förlag i Sverige. Bakgrunnen for boken er den kjensgjerning at omlag halvparten av de barna som vokser opp i kristne menigheter har forlatt menigheten, og kanskje også troen, innen de har fylt 30 år. Antallet medlemmer kunne ha vært mangedoblet dersom vi hadde greid å ta vare på barna. Det er nok flere årsaker til denne trenden, men på en eller annen måte har hjem og menighet ikke greid å gi barna en ”tro som bærer”.

Boken søker å gi foreldrene en tro på deres egen betydning som forbilder for barna. I et intervju med svenske Dagen sier Alf Svensson: ”Om våre barn får en tro som holder, henger nøye sammen med vår egen tro, hvordan den preger våre liv, vår tid, våre penger og våre talenter. Det er viktig å prate med våre barn om hva vår tro betyr for oss, noe altfor få gjør.”

Forfatterne understreker at det er viktig å våge både å påvirke barna og å snakke om de vanskelige spørsmålene, ærlig og åpent uten pekefinger. Barna har kanskje lært alle Bibelhistoriene, men de trenger også hjelp til å forstå hvorfor troen er viktig, slik at troen blir en del av deres liv.

Unngå åndelig forfall i hjemmet

Vi bruker mye tid og krefter på å holde en god standard i husene våre. Dersom noe forfaller, søker vi raskt å rette det opp. Og det er bra. Enda viktigere er det å følge med på hjemmets åndelige tilstand. Salme 78 lister opp flere årsaker til at den åndelige standarden står i fare for å forvitre i generasjonsskiftene:

-           De gjorde ikke hjertet fast. Inkonsekvens i troslivet hos foreldrene gir barna en sviktende grunnvoll for deres tro. Foreldrene må være de samme i alle settinger.

-           De var ikke trofaste mot Gud i sin ånd. Trofasthet er en viktig frukt av Den Hellige Ånd i våre liv. Så snart Den Hellige Ånd falt på pinsedag, heter det at de troende holdt trofast sammen. Dette la grunnlaget for Guds menighet i verden. Det hebraiske ordet for trofasthet innebærer også pålitelighet og sannhet. Trofasthet og sannhet er nødvendig i alle relasjoner. Hvordan skal barna kunne verdsette disse verdiene hvis foreldrene ikke er nøye med å ta vare på dem?

-           De lystet etter alt annet enn Gud og deres hjerte hang ikke fast ved Gud. Tilstanden i Gudstroen kommer til uttrykk i hva vi lyster etter. Dersom det bare er materielle ting, karriere og status som står i fokus, vil hungeren og tørsten etter Gud svekkes. Det foreldrene begeistres av vil smitte over på barna.

-           De så ikke verdien i å omvende seg. Omvendelse var profetenes budskap, og det var det døperen Johannes forkynte. Jesus kom og ropte ut: “Omvend dere, for Guds rike er nær!” Paulus forkynte omvendelse for både jøder og hedninger, og Jesu budskap gjennom sendebrevene i Johannes Åpenbaring var omvendelse. Hvordan kan dette budskapet bli en naturlig del av atmosfæren i et hjem? Det største hinderet for omvendelse er stolthet, – en holdning av at jeg har rett og bøyer meg ikke. Begynnelsen på omvendelse er ydmykhet og erkjennelse av sannheten. Det står respekt av den som erkjenner sine feil, og ydmykt ber om tilgivelse. Omvendelse er en livsstil, ikke en engangsforeteelse. Barn som ser ekte omvendelse, lærer ydmykhet. Barn som ser selvforsvar og selvrettferdighet, lærer stolthet.

De perfekte foreldre?

Det er enkelt å sitte ved PC-en og formulere veloverveide tanker om barneoppdragelse, publisere artiklene, og vite at dette er gode tips og råd. Samtidig vet jeg at hverdagen med barn kan være noe av det mest krevende man opplever. Av og til vet man ikke sin arme råd. Vi er foreldre 24 timer i døgnet, med kolikk, bleier, diverse trassaldere, misforståelser, kryssende behov og interesser… Det er vel ikke til å unngå at det oppstår situasjoner man ikke takler, eller som man rett og slett takler elendig. Da barna var små tok jeg opp dette med en i familien som er psykolog. Han beroliget meg ved å si at barn tross alt er robuste. Enkelthendelser vil ikke ta fra barnet den grunnleggende tryggheten i å være elsket av mor og far.

Det er ikke verdens undergang når foreldre gjør en feil. Kanskje det til og med kan vendes til noe positivt ved at vi snakker med barnet, forklarer at det vi gjorde var galt og ber om tilgivelse. Også i dette ligger en modellering: ydmykhet, selverkjennelse og selvbeherskelse er egenskaper vi gjerne vil se hos barna. På tilsvarende måte tror jeg det er ødeleggende for barna hvis vi som foreldre konsekvent forsvarer og rettferdiggjør våre feil.

Vi trenger en strategi for ikke å gjøre de samme feilene om igjen og om igjen. Dersom vi har gravd oss inn i et destruktivt mønster som vi ikke greier å komme ut fra, er det lurt å finne noen å prate med. Det finnes gode støttepersoner både innen vennekrets, familie, menighet og det offentlige helsevesenet. Dessuten er det sunt og godt å ha vennefamilier som man kan være åpne og ærlige overfor.

Lykke til videre som forelder! Jeg er overbevist om at du er den beste far eller mor for dine barn!

Er det ok å rise barn?

Nylig er en pastor dømt for å ha rist egne barn. Ifølge Vårt Land  og VG begrunnet de den fysiske avstraffelsen med at barna måtte lære å forstå konsekvensen av sine valg. Professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund sier at dette må de ha lest i Bibelen, den eneste boken som sier det er greit å slå barn. Han tenker antakelig på Ordspråkene 13,24: ”Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.”

Denne bloggen er ikke stedet for utdypende eksegese. Men vi vil påpeke at det å tukte ikke nødvendigvis må innebære fysisk straff. Tvert imot understreker Ordspråksboken stadig betydningen av å lytte til formaning, og advarer mot at vold skal komme inn i relasjonen foreldre-barn (19:26). For, den som er ”fattig på forstand, er rik på vold” (28:16). Oppdragelsen skal foregå i en nær og varm relasjon og det er gjennom ordene og sitt eksempel at foreldrene skal rettlede barna. Også Paulus understreker at oppdragelsen av barna ikke må vekke sinne og hardhet hos barna (Ef 6:4). Med riset bak speilet skaper man kanskje en frykt for straff, men er det ikke bedre å skape forståelse? Gjennom å skape en atmosfære hvor man snakker sammen, tar seg god tid, forklarer, bruker eksempler, gode historier… Målet i Ordspråkene er at sønnen skal bli ”forstandig”. Det nytter ikke å banke forstand inn i et barn! Når foreldre truer med riset for å lære barna en lekse, har de fratatt seg selv og sine ord myndighet.

Jeg vil på det sterkeste advare mot å rise barna. Bibelen legitimerer ikke fysisk avstraffelse.

Er du en konfliktløser?

 ”Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn”, heter det i Bergprekenen.

En av de viktige lærdommene barn tar med seg hjemmefra er hvordan de håndterer konflikter. I stor grad er det foreldrene som er modellen. De kan opptre konfronterende og konfliktskapende, eller de kan være konfliktløsende i sin omgangsform. Konfliktløsing handler ikke om å legge et teppe over konfliktene, men å søke etter konstruktive og forsonende løsninger. Løsningsorienterte mennesker er inkluderende og har evne til å se saken også fra andres side. For dem er forsoning viktigere enn å vinne en diskusjon eller maktkamp.

Jakobs brev handler om praktisk kristenliv. Han viser hvordan ”den visdom som er ovenfra” er annerledes enn den vanlige omgangsformen i verden. Den siste er preget av selvhevdelse og skaper ufred og konflikt. Den visdommen som kommer ovenfra er derimot ”fredsommelig, rimelig og ettergivende.” Videre sier Jakob at den som ”stifter fred” vil høste gode frukter i livet sitt.(Jak 3:13-4:1) Det å stifte fred er å møte hverandre med respekt og gi hverandre rom, ikke kjempe for sin rett, posisjon eller autoritet.

Når far og mor er konfliktløsende i sin omgangsform med hverandre, og overfor barna, skaper de en god atmosfære i hjemmet, samtidig som de modellerer gode vaner inn i barna.

En bestefars bønn

Den 19. oktober 2009 døde min far, 93 år gammel. Han var et godt forbilde og en trofast forbeder for barna og barnebarna, og etter hvert også for oldebarna. Rett før han døde var hele familien samlet rundt senga hans. Han velsignet hver enkelt på patriarkalsk vis. Og han ba om at Gud måtte bevare ”hver enkelt i troen på ham og i samfunnet med Jesus Kristus”. Dette var en bønn han ofte ba, men det er først etter hans død at jeg har reflektert over dybden i den.

”Bevares i troen på Gud.” Bønnen innebærer at ikke noe av det vi møter på i livet skal bevege oss bort fra troen. At troen på en god og trofast Gud skal prege oss i alle faser i livet. Troen handler om tillit. Jeg har en himmelsk Far som jeg kan stole på. En som alltid har en løsning. En som alltid bryr seg om meg. Tro handler om å kunne leve i denne tryggheten. Samtidig er troen en sannhet som overgår all annen viten. Og preger måten vi oppfatter verden på. Å bevares i troen betyr at både hode og hjerte faller til ro hos en vis og kjærlig Gud.

”Bevares i samfunnet med Jesus Kristus.” Kristenlivet hadde vært en umulig øvelse uten samfunnet med Jesus. Vi snakker om noe mye mer enn en kulturarv eller et livssyn. Det handler først og fremst om relasjon. Et personlig forhold til Jesus. En erfaring av hans kjærlighet og omsorg. Jesus er ikke en byrde vi skal legge på barna, men en venn de introduseres for. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe barna våre til samfunn med Jesus? Jeg tror først og fremst ved at forholdet til Jesus er en viktig og naturlig del av våre egne liv i hjemmet. At vi snakker om ham og til ham, like naturlig som vi snakker om andre ting. Når mammas og pappas samfunn med Jesus preger hjemmet, vil familierelasjonene være varme, preget av forsoning og tilgivelse, forståelse og omtanke, glede og oppmuntringer. Ikke selvhevdelse og krangel, egenrettferdighet og stolthet. Inviter Jesus til å være Herre i hjemmet!

Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Oppdragelse er viktig og avgjørende for hvordan barna får det senere i livet, men kanskje viktigst av alt er hvordan vi som foreldre lever livene våre selv. Barna påvirkes og formes av hvordan du og jeg som foreldre lever; hvilke prioriteringer vi har, hvilke vaner/ uvaner vi har, og hvordan vi bruker pengene våre osv. Tar du en titt på deg selv og ditt eget liv, finner du mest sannsynlig igjen mye av det samme i dine foreldre. “I´m watching you dad” er en film laget fra en sønns perspektiv, og setter fokus på oss som foreldre. Men først en liten historie fra heimen.

For en del uker siden, da jeg kom hjem fra jobb, var jeg sliten og litt lett irritabel. Barna mine oppfører seg stort sett bra og er som regel i godt humør. Men denne ettermiddagen var det litt mer trass enn vanlig, og i irritasjon smalt jeg hardt igjen soveromsdøra til eldstejenta. Jeg visste at barn kopierer foreldres reaksjonsmønster, så jeg tenkte at det var på sin plass å be om unnskyldning. På sengekanten den kvelden ba jeg om unnskyldning og vi fikk en god prat. Spontant kom det fra senga at: “De voksne i barnehagen sier at det ikke er lov til å smelle igjen døra”. Da følte jeg meg bare enda mer skamfull:) Ingen av oss er feilfrie, men det er nok ikke dumt å vurdere vår egen oppførsel og hvordan vi lever våre liv. Eplet faller jo ikke så langt fra stammen.