forklaring Archive

De perfekte foreldre?

Det er enkelt å sitte ved PC-en og formulere veloverveide tanker om barneoppdragelse, publisere artiklene, og vite at dette er gode tips og råd. Samtidig vet jeg at hverdagen med barn kan være noe av det mest krevende man opplever. Av og til vet man ikke sin arme råd. Vi er foreldre 24 timer i døgnet, med kolikk, bleier, diverse trassaldere, misforståelser, kryssende behov og interesser… Det er vel ikke til å unngå at det oppstår situasjoner man ikke takler, eller som man rett og slett takler elendig. Da barna var små tok jeg opp dette med en i familien som er psykolog. Han beroliget meg ved å si at barn tross alt er robuste. Enkelthendelser vil ikke ta fra barnet den grunnleggende tryggheten i å være elsket av mor og far.

Det er ikke verdens undergang når foreldre gjør en feil. Kanskje det til og med kan vendes til noe positivt ved at vi snakker med barnet, forklarer at det vi gjorde var galt og ber om tilgivelse. Også i dette ligger en modellering: ydmykhet, selverkjennelse og selvbeherskelse er egenskaper vi gjerne vil se hos barna. På tilsvarende måte tror jeg det er ødeleggende for barna hvis vi som foreldre konsekvent forsvarer og rettferdiggjør våre feil.

Vi trenger en strategi for ikke å gjøre de samme feilene om igjen og om igjen. Dersom vi har gravd oss inn i et destruktivt mønster som vi ikke greier å komme ut fra, er det lurt å finne noen å prate med. Det finnes gode støttepersoner både innen vennekrets, familie, menighet og det offentlige helsevesenet. Dessuten er det sunt og godt å ha vennefamilier som man kan være åpne og ærlige overfor.

Lykke til videre som forelder! Jeg er overbevist om at du er den beste far eller mor for dine barn!

Trekant, eller en tredobbel tråd?

NRK’s ”Trekant” har skapt debatt om hva som er god seksualopplysning. TV-serien føyer seg inn i rekken av det vi tidligere har fått av statlig informasjon gjennom helsestasjoner og skole: alt dreier seg om å få en god seksuell opplevelse og hvordan beskytte seg mot kjønnssykdommer og uønsket graviditet. Man lærer den oppvoksende generasjonen teknikker, men overlater formidlingen av verdier til andre. Hvem er så disse andre? Vennegjengen? Internett? Ettermiddagsfilmene av kategorien ”Friends”? De unge vokser opp med et enormt forventningspress til å være kule og hippe. Det å være menneske defineres som å være seksuelt attraktiv, aktiv og eksperimenterende. Denne påtrengende åpenheten både trivialiserer og banaliserer samlivet. Seksualliv handler om mer enn teknikker, meg og mine opplevelser, det involverer et annet menneske. I møte med andre mennesker pleier vi å forholde oss til etiske normer og verdier, slik at relasjonene våre preges av verdighet, gjensidig forståelse og respekt. I Trekant tingliggjøres mine medmennesker til å bli midler for min seksuelle tilfredsstillelse. Konsekvensene av en slik livsstil er det skrikende taust om. Trofasthet blir et avleggs ord som kun finnes i gamle ordbøker, med et mørkemannstempel på utsiden.

Her trengs en motkultur! Foreldre som tør å snakke om verdier og grenser. Det er ikke bakstreversk. Tvert imot er det framsynt å gi barna trygghet og mot til å si nei til sexpresset. Det er helt nødvendig at hjemmene er åpne rundt temaet, og at foreldrene ser sitt ansvar for å formidle de holdningene som samfunnet synes blottet for. La ikke forbrukersamfunnets ideologi invadere synet på samlivet med sin bruk og kast tankegang. Det bibelske synet på ”den hellige ektestand” utgjør den sterkeste og vakreste rammen for gode og trygge relasjoner, – og et godt seksualliv. Og så må mamma og pappa selvsagt vise barna gjennom sin gjensidige respekt og kjærlighet at ekteskapet ikke bare er en pen fasade som skjuler kulde og kjedsomhet. Her har Bibelen et mye bedre råd enn NRKs Trekant, nemlig den tredoble tråden, hvor et levende Gudsliv flettes inn i samlivet, noe som preger hele atmosfæren i hjemmet med enhet og forsoning, renhet og åpenhet, oppmuntringer og glede. (Fork 4:9-12)

Les artikkel på vl.no og om Mediatilsynets behandling av saken. Serien kritiseres for ikke å respektere den enkeltes grensesetting.
Les gjerne Gylvers kritikk av trekant-debatten også.

Ta barnas spørsmål på alvor

De fleste barn vil før eller senere utfordre foreldrenes tro. Barna møter andre som ikke tror, og kanskje de til og med opplever at noen latterliggjør Bibelen og de kristne. Også barnas tro prøves.

Det  å stille utfordrende spørsmål er en naturlig og nødvendig del av barnas vei til å få sin egen tro grunnfestet.  Vi må for all del ikke oppfatte dette som opprør. Hvis vi som foreldre møter slike spørsmål med en holdning av at dette er opprør, bidrar vi kanskje selv til å skape virkelig opprør.

Noen spørsmål kan være vanskelige selv for skolerte teologer og drevne apologeter. Da er det viktig å tørre å være ærlig, ikke avfei spørsmålet eller bli autoritær. Si at du synes dette er vanskelig, men vis barnet samtidig at det ikke rokker ved din tro. Det går an å ha en frimodig tro uten å ha alle svarene. Samtidig kan du sammen med barnet søke etter gode svar. Det finnes både bøker og nettsider som hjelper oss til å forklare det vi selv ikke kan si så mye om. Dette krever litt tid, men det er vel verdt innsatsen. Gjør det for barnas skyld.

Det viktige er at vi tar imot barnas tvil på en trygg og åpen måte. Når de får levert tvilen et sted, kan de lettere ta imot troen.

Snakk med barna om troen

Et ordtak sier at våre handlinger taler høyere enn våre ord. Det er sant, og når det vi sier ikke følges opp av det vi gjør, eller enda verre, når våre handlinger motsier våre ord, da har vi et alvorlig troverdighetsproblem.

Men det er like viktig at handlingene følges opp med ord. I vår sammenheng er det helt klart viktig at foreldrene lever kristenlivet i hjemmet, har gode kristne holdninger, praktiserer nåde og tilgivelse osv. Men vi må ikke glemme betydningen av å snakke om troen. Det vi sier om Gud bygger inn i barna en forståelse som hjelper dem til å gripe troen for sin egen del. Sigmund Harbo påpeker dette i sin religionspsykologiske doktoravhandling ”Barndomserfaringer og voksentro”. Her påviser han at der hvor kristne foreldre sjelden eller aldri snakker om sin tro i hjemmet, er det bare ett av ti barn som er kristen i voksen alder. Dette er tankevekkende opplysninger.

Derfor er det ikke likegyldig hva vi snakker sammen om i hjemmet. Når begge foreldrene snakker om Gud som en naturlig del av livet, snakker respektfullt og entusiastisk om Bibelen som Guds Ord og praktiserer bønn i hverdagens utfordringer, gir de barna en klar forståelse av troens betydning. Barna skal ikke behøve å gjette seg til troens sannheter. De må læres som alt annet. Derfor foreldre: tal om det du tror med ekte glød. I hjemmet. Fordi troen kommer av forkynnelsen!

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Vis barna respekt

Barn gjenspeiler de holdningene foreldrene møter dem med. Møter du dem med respekt, vil de lære å vise respekt. Like viktig er det at foreldrene både møter og omtaler andre på en respektfull måte.

Hvordan lærer vi barna å vise respekt? Ved å kreve det av dem, – eller vise oss autoritære? Jeg tror den beste måten er å være et forbilde. Ved at foreldrene respekterer hverandre, besteforeldrene og andre voksenpersoner. Og ved at foreldrene respekterer barnas synspunkter og ønsker. Jeg mener ikke at barna alltid skal få viljen sin. Det jeg mener er at de må oppleve at de blir tatt på alvor, ikke latterliggjort eller ydmyket. Et ”nei” bør følges av en god forklaring, i stedt for trusler om straff. Barna bør vite at det er foreldrene som bestemmer, men de trenger også å forstå hvorfor grensene settes og forventes overholdt. Dette krever tid, innlevelse i barnas situasjon, samtale og forklaring. Dersom vi møter barnas spørsmål som et tegn på opprør og biter de av med et ”bare gjør som jeg sier”, står vi i fare for å miste deres respekt. Ordet respekt kommer fra latin, respicere, som betyr å se om igjen, se på ny. Det å lære barna respekt innebærer altså å hjelpe dem til å se på situasjonen en gang til, gi dem et fornyet og større perspektiv, la dem forstå hva som kan skje ved å flytte grensene. Som foreldre kan vi hjelpe barna til å få et eierforhold til grensesettingen. Slik modnes barna til trygge og selvstendige mennesker, med respekt både for seg selv og for andre.

Bibelen tar hensyn til at vi er skapt med en evne til å forstå. Derfor krever den ikke blind lydighet, – den gir visdom og forstand til de som lytter. ”Hør på fars formaning, mine barn, lytt, så lærer dere å forstå.” (Ordspråkene 4:1)
Også Paulus la vekt på dette da han skrev til sin sønn i troen, Timoteus: ”Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt.” (2.Tim 2:7) Salomo forsto dette, derfor skrev han ordspråkene sine. De er ikke formet som bud og regler, men som forklaringer som skal hjelpe oss til å forstå hvorfor vi bør gjøre Guds vilje: ”Ordspråkene gir visdom og lærdom, så en skjønner forstandig tale og tar imot tukt som gir fremgang, og lærer rettferd, rett og redelighet. De gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke. Den vise som hører dem, øker sin lærdom, den forstandige lærer å styre sin tanke.” (Ordsp 1:2-5)