fortellingene Archive

Fortellingene bygger identitet

Hvem er jeg?  En viktig oppgave for foreldre er å hjelpe barna til å finne ut hvem de er. Identitet handler om tilhørighet, hvem jeg identifiserer meg med. Derfor er familien, slekta, menigheten, skolen og nasjonen med på å forme et barns opplevelse av hvem det er.

Som foreldre kan vi være med og gi barna viktig input som bygger deres identitet.

I Det Gamle Testamente omtales jødefolket som ”Israels barn” i 519 vers.  De var barn av Israel, eller patriarken Jakob som han også het. Bibelfortellingene bygget opp under denne identiteten. Historiene om fedrene: Abraham, Isak, Jakob, Josef osv var ikke bøker, men levende fortellinger som levde i de tusen hjem.

Salme 78 handler om hvordan og hvorfor foreldrene skulle fortelle barna Bibelhistoriene.

”Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. (…) for at den kommende slekt, de barn som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn.” (Salme 78:3-6)

I vårt samfunn hvor barna kontinuerlig utsettes for påvirkning via reklame og media, er det viktigere enn noen gang at vi som foreldre ser at det er vårt ansvar å overføre Guds Ord til barna. La ikke fortellingene om Gud bli skjult under all annen underholdning og informasjon. Bibelhistoriene kan skape en effektiv motkultur som demmer opp mot et ensidig materialistisk verdensbilde. De formidler et helhetssyn på livet. Gode historier åpner barnas sinn for den åndelige dimensjonen og skaper engasjement og eventyrlyst.

Og ikke minst får barna helter og rollemodeller gjennom fortellingene. Noen de kan identifisere seg med. Helter med karakter og integritet, mot og tro. Ikke en helt som kompromitterer etiske standarder. Men slike som Josef, Rut og Daniel.

De gode historiene

Far og datter gikk sammen under den tindrende klare stjernehimmelen de 300 meterne fra garasjen til hjemmet. Begge to var henrykt over hvor vakker himmelen var. Pappaen fortalte historien om Abraham, hvordan Gud ba ham gå ut og telle stjernene. Det var selvsagt ikke mulig. Like mange etterkommere skulle Abraham få. Hele historien ble brettet ut om hvordan Gud holdt det han lovet, selv om det lenge så ut til at han ikke skulle få barn i det hele tatt. Den kvelden ble interessen for Bibelen tent i den 7 år gamle jenta, en interesse hun har tatt med seg videre i livet.

Hva er det med Bibelhistoriene som gjør dem så interessante?

De gode historiene i Bibelen er både spennende og lærerike. Historiene har mye sterkere effekt enn formaninger og regler. Bibelfortellingene inneholder et budskap om Gud og om livet. De formidler tro, verdier, har en moral og er på samme tid engasjerende. Historiene om det andre mennesker har erfart overfører holdninger og kunnskap, og gir mye mer læring enn dager og uker med rettledning/skjenn.

For det andre skaper historiene god kontakt. Fortellingsformen er godt egnet til å bygge en varm og god relasjon mellom den voksne og barnet. Det skapes en hyggelig atmosfære hvor hjertene er mottakelige for å lære. Dersom kommunikasjonen begrenses til belæring og korrigering, bygges det lett opp forsvar og man skaper avstand. En god historie fortalt med innlevelse bidrar til å skape nærhet.

Jens Bjørneboe skrev en essaysamling som het ”Under en mykere himmel”. Her skrev han om sitt forhold til Bibelfortellingene:

”Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli europeere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere … Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham.”