hjertekontakt Archive

Espen Askeladd

Utrustet med eventyrlyst og erobringstrang la Espen Askeladd i vei til Soria Moria slott. Nysgjerrig som han var tok han opp det rare han fant langs veien. Av en eller annen grunn så han et potensiale i en utgått skosåle eller et bukkehorn. Denne egenskapen gjorde Askeladden til eventyrets helt. Slik vant han seire og ble lykkelig alle sine dager.

Karriere kommer fra fransk carriera, som betyr vei eller gate. Å gjøre karriere handler om å finne den veien som fører mitt liv inn i eventyret, inn i erobringer, opp på topper, gjennom farer. Det kreves mye av dagens mann hvis han vil avansere og nå langt. Så mye at det er lett å overse de små lykkebringende tingene langs veien. Nå er vi ikke overtroiske og tror at alt vi snubler over bringer lykke. Men det er noe som helt sikkert er verdt vår oppmerksomhet og omtanke: barna våre.

Den største seieren enn mann kan oppnå er å vinne sine barns hjerter.

Regn med barna

Som barn flest bombarderte jeg de voksne rundt meg med spørsmål om alt mulig. Noe av det verste jeg visste var å bli avspist med ”du er for liten til å skjønne det”. Jeg husker jeg tenkte: er jeg gammel nok til å spørre, er jeg gammel nok til å få et ordentlig svar.

Barn trenger å oppleve at de regnes med, at de hører til og er verdsatt. Bibelen gir flere eksempler og føringer i denne retningen. Jesus selv sa: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” (Luk 18,16)

Patriarken Jakob tok hensyn til barna og gikk rolig og sakte fram (1.Mos 33:13f). Da Moses sto foran Farao og ba om at folket måtte få dra ut fra Egypt, avslo han tilbudet om at bare mennene kunne dra ut i ødemarken og tjene Gud. Moses ville at hele folket skulle være med, også ”våre sønner og døtre” (2.Mos 10:8-10). Dette kravet førte kanskje til at utfrielsen fra Egypt ble utsatt, men etter påskemåltidet, hvor hele familiene var samlet, ble alle satt fri fra trelldommen, både barna, de voksne og de gamle. Fra kirkehistorien: De predikantene som har nådd lengre enn de fleste andre, som for eksempel John Wesley og Billy Graham, tilpasset sine prekener slik at barna kunne forstå.

Dette er en fin påminnelse til oss om å regne med barna. Deres liv skal ikke stå på vent til de blir gamle nok. De hører naturlig med. Vi har ikke råd til noe annet!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.

Hjemmet som trosformidler

En av de positive sidene Jørgen trakk fram fra sin oppvekst var at han opplevde et naturlig og ekte kristenliv i familien. Vi har ikke hatt regelmessige familieandakter, men samtalen om Gud har vært et naturlig element ved middagsbordet og i den daglige samtalen. Når noen har vært syke eller sto overfor andre utfordringer, eller hvis noen venner var i en vanskelig situasjon, – da har det vært naturlig å bringe dette fram for Gud i felles bønn. For all del: familieandakter er bra for de som får det til i en positiv atmosfære.

En amerikansk undersøkelse viser at mor og far betyr 80% for barnets tro. (www.faithbeginsathome.com) Foreldrenes utøvelse av troen i hjemmet betyr mer enn all annen påvirkning til sammen. Jeg tror det er viktig at troen ikke er påtatt eller påtvunget. All opplevelse av press og tvang vil ofte skape en motreaksjon. Gudslivet må bli en naturlig og integrert del av hverdagslivet, ikke en isolert øy, adskilt fra resten av livet.

Mens mange av de kjente skikkelsene i NT kunne se tilbake på radikale omvendelser, var Timoteus i den heldige situasjon at han hadde fått del i en levende tro i hjemmet. Både moren, Eunike, og mormoren, Lois, hadde en ”oppriktig tro”. (2.Tim 1:5) Dette handler ikke bare om å ha et kristent livssyn, men om å ha en tro som gjennomsyrer hele livet. Det greske ordet for oppriktig er anhypokritos, som betyr uten hykleri, ikke en rolle man spiller. Ikke noe sted blir hykleri så lett avslørt som i hjemmet. Dersom barna ser far og mor lovprise Gud på møter, mens de bak hjemmets lukkede dører baktaler, er negative og sure, egoistiske, behandler hverandre respektløst, er ukritiske konsumenter av ugudelig og umoralsk påvirkning gjennom TV, internett og bøker, vil dette undergrave respekten for foreldrenes tro. Det som foreldrene er og gjør overføres lettere enn det foreldrene sier og ønsker for barna.

Den gode samtalen

”Vi har kunnet snakke sammen om alt. Ikke noe tema har vært farlig eller forbudt område”, var en av de positive tingene ett av barna trakk fram fra oppveksten.

Når vi merker at barna har behov for å prate, er det viktig at vi griper anledningen. Det er ikke alltid at de er klare for å prate når vi har noe på hjertet. I samtalen med barna gjelder det å lytte mer enn å prate. Ikke kom med konklusjonene og rådene med en gang. La samtalen gå litt dypere. Prøv å forstå barnets perspektiv. En åpen kommunikasjon starter alltid på barnets banehalvdel. Litt etter litt kan vi introdusere våre tanker og holdninger, og hvis passende krydre de med egne erfaringer og opplevelser. Humor er ofte et godt smøremiddel i kommunikasjonen.

Det er lettere å få til en åpen kommunikasjon når vi som foreldre er trygge på vårt eget ståsted. De områdene hvor vi selv er utrygge vil vi kanskje prøve å unngå, vi blir vage og utydelige, eller vi blir autoritære og bryske i argumentasjonen. Dette kan handle om grensesetting, holdninger til andre mennesker, alkohol, seksualitet…

Barna har vært en viktig motivasjon for meg til å lære, reflektere over egne standpunkter og gå inn i en prosess hvor jeg har latt Bibelen få tale til meg. Kanskje jeg har måttet ta et oppgjør med gale holdninger eller handlinger hos meg selv. Eller jeg har funnet en ny trygghet i at rådene Guds Ord gir er både fornuftige og til vårt beste.

Raske til å be om tilgivelse

Jeg hadde blitt sint på et av barna mine og gått altfor langt i utskjellingen. Vi gikk surmulende fra hverandre. Så kom den gnagende følelsen i samvittigheten. Sinnet ble gradvis erstattet med dårlig samvittighet. Samtidig følte jeg at jeg hadde rett. Men hadde jeg rett til å skjelle ut? Bruke nedlatende ord? Bruke store ord og overdrive barnets feil? (Kanskje det hele bare handlet om min egen utrygghet eller en frustrasjon over at noen andre som hadde kjeftet på meg?) Jeg visste hva jeg hadde å gjøre: be om tilgivelse. Og at det var viktig å gjøre det med en gang, ikke vente til senere. Fra før visste jeg at når jeg ba om tilgivelse måtte jeg passe på ikke å ta opp striden igjen. Unnskyldninger av typen ”Unnskyld for at jeg ble så sint på deg fordi du gjorde noe dumt” har ingen verdi. Unnskyldningen handler bare om meg og min oppførsel. Punktum.

Da unnskyldningen var overbrakt, kom det kjapt fra datteren: ”Jeg venta på det!” Svaret vitnet om en trygghet på at urettferdig behandling ikke ble forbigått eller fortrengt, men brakt i lyset slik at vi kunne få en reell forsoning og gjenopprettet hjertekontakt. Viktigere enn å ha rett er det å bevare et mykt hjerte og en god og trygg relasjon.