kommunikasjon Archive

”Våga visa vägen till en tro som bär”

Dette er tittelen på en bok som Cilla Stjernberg (journalist) og Alf B Svensson (skolepsykolog) har utgitt på Libris Förlag i Sverige. Bakgrunnen for boken er den kjensgjerning at omlag halvparten av de barna som vokser opp i kristne menigheter har forlatt menigheten, og kanskje også troen, innen de har fylt 30 år. Antallet medlemmer kunne ha vært mangedoblet dersom vi hadde greid å ta vare på barna. Det er nok flere årsaker til denne trenden, men på en eller annen måte har hjem og menighet ikke greid å gi barna en ”tro som bærer”.

Boken søker å gi foreldrene en tro på deres egen betydning som forbilder for barna. I et intervju med svenske Dagen sier Alf Svensson: ”Om våre barn får en tro som holder, henger nøye sammen med vår egen tro, hvordan den preger våre liv, vår tid, våre penger og våre talenter. Det er viktig å prate med våre barn om hva vår tro betyr for oss, noe altfor få gjør.”

Forfatterne understreker at det er viktig å våge både å påvirke barna og å snakke om de vanskelige spørsmålene, ærlig og åpent uten pekefinger. Barna har kanskje lært alle Bibelhistoriene, men de trenger også hjelp til å forstå hvorfor troen er viktig, slik at troen blir en del av deres liv.

Trekant, eller en tredobbel tråd?

NRK’s ”Trekant” har skapt debatt om hva som er god seksualopplysning. TV-serien føyer seg inn i rekken av det vi tidligere har fått av statlig informasjon gjennom helsestasjoner og skole: alt dreier seg om å få en god seksuell opplevelse og hvordan beskytte seg mot kjønnssykdommer og uønsket graviditet. Man lærer den oppvoksende generasjonen teknikker, men overlater formidlingen av verdier til andre. Hvem er så disse andre? Vennegjengen? Internett? Ettermiddagsfilmene av kategorien ”Friends”? De unge vokser opp med et enormt forventningspress til å være kule og hippe. Det å være menneske defineres som å være seksuelt attraktiv, aktiv og eksperimenterende. Denne påtrengende åpenheten både trivialiserer og banaliserer samlivet. Seksualliv handler om mer enn teknikker, meg og mine opplevelser, det involverer et annet menneske. I møte med andre mennesker pleier vi å forholde oss til etiske normer og verdier, slik at relasjonene våre preges av verdighet, gjensidig forståelse og respekt. I Trekant tingliggjøres mine medmennesker til å bli midler for min seksuelle tilfredsstillelse. Konsekvensene av en slik livsstil er det skrikende taust om. Trofasthet blir et avleggs ord som kun finnes i gamle ordbøker, med et mørkemannstempel på utsiden.

Her trengs en motkultur! Foreldre som tør å snakke om verdier og grenser. Det er ikke bakstreversk. Tvert imot er det framsynt å gi barna trygghet og mot til å si nei til sexpresset. Det er helt nødvendig at hjemmene er åpne rundt temaet, og at foreldrene ser sitt ansvar for å formidle de holdningene som samfunnet synes blottet for. La ikke forbrukersamfunnets ideologi invadere synet på samlivet med sin bruk og kast tankegang. Det bibelske synet på ”den hellige ektestand” utgjør den sterkeste og vakreste rammen for gode og trygge relasjoner, – og et godt seksualliv. Og så må mamma og pappa selvsagt vise barna gjennom sin gjensidige respekt og kjærlighet at ekteskapet ikke bare er en pen fasade som skjuler kulde og kjedsomhet. Her har Bibelen et mye bedre råd enn NRKs Trekant, nemlig den tredoble tråden, hvor et levende Gudsliv flettes inn i samlivet, noe som preger hele atmosfæren i hjemmet med enhet og forsoning, renhet og åpenhet, oppmuntringer og glede. (Fork 4:9-12)

Les artikkel på vl.no og om Mediatilsynets behandling av saken. Serien kritiseres for ikke å respektere den enkeltes grensesetting.
Les gjerne Gylvers kritikk av trekant-debatten også.

Ta barnas spørsmål på alvor

De fleste barn vil før eller senere utfordre foreldrenes tro. Barna møter andre som ikke tror, og kanskje de til og med opplever at noen latterliggjør Bibelen og de kristne. Også barnas tro prøves.

Det  å stille utfordrende spørsmål er en naturlig og nødvendig del av barnas vei til å få sin egen tro grunnfestet.  Vi må for all del ikke oppfatte dette som opprør. Hvis vi som foreldre møter slike spørsmål med en holdning av at dette er opprør, bidrar vi kanskje selv til å skape virkelig opprør.

Noen spørsmål kan være vanskelige selv for skolerte teologer og drevne apologeter. Da er det viktig å tørre å være ærlig, ikke avfei spørsmålet eller bli autoritær. Si at du synes dette er vanskelig, men vis barnet samtidig at det ikke rokker ved din tro. Det går an å ha en frimodig tro uten å ha alle svarene. Samtidig kan du sammen med barnet søke etter gode svar. Det finnes både bøker og nettsider som hjelper oss til å forklare det vi selv ikke kan si så mye om. Dette krever litt tid, men det er vel verdt innsatsen. Gjør det for barnas skyld.

Det viktige er at vi tar imot barnas tvil på en trygg og åpen måte. Når de får levert tvilen et sted, kan de lettere ta imot troen.

Snakk med barna om troen

Et ordtak sier at våre handlinger taler høyere enn våre ord. Det er sant, og når det vi sier ikke følges opp av det vi gjør, eller enda verre, når våre handlinger motsier våre ord, da har vi et alvorlig troverdighetsproblem.

Men det er like viktig at handlingene følges opp med ord. I vår sammenheng er det helt klart viktig at foreldrene lever kristenlivet i hjemmet, har gode kristne holdninger, praktiserer nåde og tilgivelse osv. Men vi må ikke glemme betydningen av å snakke om troen. Det vi sier om Gud bygger inn i barna en forståelse som hjelper dem til å gripe troen for sin egen del. Sigmund Harbo påpeker dette i sin religionspsykologiske doktoravhandling ”Barndomserfaringer og voksentro”. Her påviser han at der hvor kristne foreldre sjelden eller aldri snakker om sin tro i hjemmet, er det bare ett av ti barn som er kristen i voksen alder. Dette er tankevekkende opplysninger.

Derfor er det ikke likegyldig hva vi snakker sammen om i hjemmet. Når begge foreldrene snakker om Gud som en naturlig del av livet, snakker respektfullt og entusiastisk om Bibelen som Guds Ord og praktiserer bønn i hverdagens utfordringer, gir de barna en klar forståelse av troens betydning. Barna skal ikke behøve å gjette seg til troens sannheter. De må læres som alt annet. Derfor foreldre: tal om det du tror med ekte glød. I hjemmet. Fordi troen kommer av forkynnelsen!

Frihet under ansvar

Foreldres forhold til grensesetting har variert sterkt gjennom tidene. Fra da oppdragelsen var regelstyrt og grensene ble voktet med trusler om straff, til 68-generasjonen som fjernet grensene og sverget til fri oppdragelse. Den gylne middelvei befinner seg et eller annet sted mellom disse ytterpunktene, mellom regler og frihet.

Målet for oppdragelsen er myndiggjøring av barnet. Det vil si at barnet utvikler sin egen evne til å vurdere rett og galt, godt og dårlig. Veien dit heter ikke ”frihet uten grenser” men ”frihet under ansvar”. Ansvar og frihet forutsetter hverandre. Friheten kan bli større etter hvert som barna blir mer blir mer trygge på å treffe egne valg som er gode både for dem og for omgivelsene. Ansvarlighet utvikles når man kan fatte egne valg, og selv må ta konsekvensene av dem. Slik trekker ansvarligheten og friheten hverandre framover, og barnet blir mer selvstendig.

Hvor er foreldrene i denne prosessen? Tydelig til stede i barnas liv! Som åpne og trygge samtalepartnere. Jeg tror god kontakt er mye mer effektivt for en sunn myndiggjøring av barna enn detaljkontroll. Dette innebærer tid til den gode samtalen og gjensidig respekt for hverandre, ut fra en trygg trosforankring.

En vesentlig faktor hører med i dette bildet: For oss har det vært viktig å vite hvem barna er sammen med. Når de er sammen med annen ungdom som vi er trygge på har vi kunnet gi dem større radius og mer frihet. Her er en av fordelene ved å plante familien midt i menigheten.

Den gode samtalen

”Vi har kunnet snakke sammen om alt. Ikke noe tema har vært farlig eller forbudt område”, var en av de positive tingene ett av barna trakk fram fra oppveksten.

Når vi merker at barna har behov for å prate, er det viktig at vi griper anledningen. Det er ikke alltid at de er klare for å prate når vi har noe på hjertet. I samtalen med barna gjelder det å lytte mer enn å prate. Ikke kom med konklusjonene og rådene med en gang. La samtalen gå litt dypere. Prøv å forstå barnets perspektiv. En åpen kommunikasjon starter alltid på barnets banehalvdel. Litt etter litt kan vi introdusere våre tanker og holdninger, og hvis passende krydre de med egne erfaringer og opplevelser. Humor er ofte et godt smøremiddel i kommunikasjonen.

Det er lettere å få til en åpen kommunikasjon når vi som foreldre er trygge på vårt eget ståsted. De områdene hvor vi selv er utrygge vil vi kanskje prøve å unngå, vi blir vage og utydelige, eller vi blir autoritære og bryske i argumentasjonen. Dette kan handle om grensesetting, holdninger til andre mennesker, alkohol, seksualitet…

Barna har vært en viktig motivasjon for meg til å lære, reflektere over egne standpunkter og gå inn i en prosess hvor jeg har latt Bibelen få tale til meg. Kanskje jeg har måttet ta et oppgjør med gale holdninger eller handlinger hos meg selv. Eller jeg har funnet en ny trygghet i at rådene Guds Ord gir er både fornuftige og til vårt beste.

De gode historiene

Far og datter gikk sammen under den tindrende klare stjernehimmelen de 300 meterne fra garasjen til hjemmet. Begge to var henrykt over hvor vakker himmelen var. Pappaen fortalte historien om Abraham, hvordan Gud ba ham gå ut og telle stjernene. Det var selvsagt ikke mulig. Like mange etterkommere skulle Abraham få. Hele historien ble brettet ut om hvordan Gud holdt det han lovet, selv om det lenge så ut til at han ikke skulle få barn i det hele tatt. Den kvelden ble interessen for Bibelen tent i den 7 år gamle jenta, en interesse hun har tatt med seg videre i livet.

Hva er det med Bibelhistoriene som gjør dem så interessante?

De gode historiene i Bibelen er både spennende og lærerike. Historiene har mye sterkere effekt enn formaninger og regler. Bibelfortellingene inneholder et budskap om Gud og om livet. De formidler tro, verdier, har en moral og er på samme tid engasjerende. Historiene om det andre mennesker har erfart overfører holdninger og kunnskap, og gir mye mer læring enn dager og uker med rettledning/skjenn.

For det andre skaper historiene god kontakt. Fortellingsformen er godt egnet til å bygge en varm og god relasjon mellom den voksne og barnet. Det skapes en hyggelig atmosfære hvor hjertene er mottakelige for å lære. Dersom kommunikasjonen begrenses til belæring og korrigering, bygges det lett opp forsvar og man skaper avstand. En god historie fortalt med innlevelse bidrar til å skape nærhet.

Jens Bjørneboe skrev en essaysamling som het ”Under en mykere himmel”. Her skrev han om sitt forhold til Bibelfortellingene:

”Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli europeere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere … Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham.”