livets utfordringer Archive

Når krisen rammer

Kriser kan ramme alle hjem; sykdom, død, smerte, sorg og savn. Noen hjem opplever også smerten ved skilsmisse. Andre opplever vold, alkoholmisbruk, skuffelser og svik av forskjellig slag. Kriseopplevelsen blir ekstra sterk når slike ting rammer nettopp familien, det som skulle være den trygge og varme sfæren.

Slike kriser er en stor påkjenning for den enkelte, og for relasjonene innad i familien. Det kjennes som grunnen forsvinner under føttene, og man trenger tid for å reorientere seg og finne igjen ankerfeste i livet. Ingen lettvinte svar virker troverdige i en slik situasjon. Smerten er påtrengende. Spørsmålene er mange.

Bibelen inneholder mange fortellinger om mennesker i smerte. I Salmenes bok ser vi hvordan David ropte ut sin lidelse og skuffelse til Gud. Jobs bok skildrer en ufattelig krise. Både Jobs bok og klagesalmene til David avslutter alle med håp. Hos Gud! Gud vil aldri svikte oss eller forlate oss. Selv når han føles langt borte, er han nær. Husk også at det finnes mennesker som vil støtte og hjelpe. Sitt ikke alene med smerten, – da blir den tyngre. Man kan også finne retning og styrke ved å høre andre som har opplevd noe liknende.

Gro og Sarah skildrer på en personlig måte det å miste mann og far så altfor tidlig i bloggen JesusEnker.

De perfekte foreldre?

Det er enkelt å sitte ved PC-en og formulere veloverveide tanker om barneoppdragelse, publisere artiklene, og vite at dette er gode tips og råd. Samtidig vet jeg at hverdagen med barn kan være noe av det mest krevende man opplever. Av og til vet man ikke sin arme råd. Vi er foreldre 24 timer i døgnet, med kolikk, bleier, diverse trassaldere, misforståelser, kryssende behov og interesser… Det er vel ikke til å unngå at det oppstår situasjoner man ikke takler, eller som man rett og slett takler elendig. Da barna var små tok jeg opp dette med en i familien som er psykolog. Han beroliget meg ved å si at barn tross alt er robuste. Enkelthendelser vil ikke ta fra barnet den grunnleggende tryggheten i å være elsket av mor og far.

Det er ikke verdens undergang når foreldre gjør en feil. Kanskje det til og med kan vendes til noe positivt ved at vi snakker med barnet, forklarer at det vi gjorde var galt og ber om tilgivelse. Også i dette ligger en modellering: ydmykhet, selverkjennelse og selvbeherskelse er egenskaper vi gjerne vil se hos barna. På tilsvarende måte tror jeg det er ødeleggende for barna hvis vi som foreldre konsekvent forsvarer og rettferdiggjør våre feil.

Vi trenger en strategi for ikke å gjøre de samme feilene om igjen og om igjen. Dersom vi har gravd oss inn i et destruktivt mønster som vi ikke greier å komme ut fra, er det lurt å finne noen å prate med. Det finnes gode støttepersoner både innen vennekrets, familie, menighet og det offentlige helsevesenet. Dessuten er det sunt og godt å ha vennefamilier som man kan være åpne og ærlige overfor.

Lykke til videre som forelder! Jeg er overbevist om at du er den beste far eller mor for dine barn!

Ta barnas spørsmål på alvor

De fleste barn vil før eller senere utfordre foreldrenes tro. Barna møter andre som ikke tror, og kanskje de til og med opplever at noen latterliggjør Bibelen og de kristne. Også barnas tro prøves.

Det  å stille utfordrende spørsmål er en naturlig og nødvendig del av barnas vei til å få sin egen tro grunnfestet.  Vi må for all del ikke oppfatte dette som opprør. Hvis vi som foreldre møter slike spørsmål med en holdning av at dette er opprør, bidrar vi kanskje selv til å skape virkelig opprør.

Noen spørsmål kan være vanskelige selv for skolerte teologer og drevne apologeter. Da er det viktig å tørre å være ærlig, ikke avfei spørsmålet eller bli autoritær. Si at du synes dette er vanskelig, men vis barnet samtidig at det ikke rokker ved din tro. Det går an å ha en frimodig tro uten å ha alle svarene. Samtidig kan du sammen med barnet søke etter gode svar. Det finnes både bøker og nettsider som hjelper oss til å forklare det vi selv ikke kan si så mye om. Dette krever litt tid, men det er vel verdt innsatsen. Gjør det for barnas skyld.

Det viktige er at vi tar imot barnas tvil på en trygg og åpen måte. Når de får levert tvilen et sted, kan de lettere ta imot troen.

Et godt selvbilde

Barn trenger å få styrket troen på det de kan, framfor å fokusere for mye på det de ikke kan. Et godt selvbilde er en god utrustning for livets utfordringer.

Mikael Andersson ble født uten armer og ben. Helsepersonalet anbefalte foreldrene å plassere barnet på institusjon, ettersom han aldri ville kunne klare å sitte engang. Moren protesterte, og sammen med faren ga de sønnen et godt hjem. I lange perioder var han i rehabiliteringsopplegg. De ville utstyre ham med proteser, kunstige armer og ben. Hele fokuset var på det han manglet. Følgelig ble selvbildet hans kretsende rundt manglene. Ikke potensialet i det han faktisk hadde. 11 år gammel tok Mikael en avgjørende beslutning. Han skulle ikke leve som et offer for manglene sine. Han ville utvikle mulighetene i det han hadde. I dag er Mikael gift, har tre barn og venter sitt fjerde. Han kler på seg selv, kjører bil, reiser rundt på egenhånd og holder foredrag for ungdom. Om å se mulighetene de har, framfor begrensningene. Han har også skrevet en bok som heter ”Armlös, benlös men inte hopplös.”

Da vår eldste datter var 4 år kikket hun en kveld opp på meg fra sengen etter at vi hadde sunget og bedt sammen. Ettertenksomt sa hun: ”Jeg vil tenke på det jeg kan, for da blir jeg glad. Tenker jeg på det jeg ikke kan, blir jeg lei meg. Det burde alle gjøre.”

En av foreldrenes viktige oppgaver er å gi barna et godt selvbilde. Det kan vi gjøre ved å glede oss sammen med dem over det de kan og de evnene de faktisk har.

”Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Også det er tomhet og jag etter vind.”  (Forkynneren 6:9)