Raske til å be om tilgivelse

Jeg hadde blitt sint på et av barna mine og gått altfor langt i utskjellingen. Vi gikk surmulende fra hverandre. Så kom den gnagende følelsen i samvittigheten. Sinnet ble gradvis erstattet med dårlig samvittighet. Samtidig følte jeg at jeg hadde rett. Men hadde jeg rett til å skjelle ut? Bruke nedlatende ord? Bruke store ord og overdrive barnets feil? (Kanskje det hele bare handlet om min egen utrygghet eller en frustrasjon over at noen andre som hadde kjeftet på meg?) Jeg visste hva jeg hadde å gjøre: be om tilgivelse. Og at det var viktig å gjøre det med en gang, ikke vente til senere. Fra før visste jeg at når jeg ba om tilgivelse måtte jeg passe på ikke å ta opp striden igjen. Unnskyldninger av typen ”Unnskyld for at jeg ble så sint på deg fordi du gjorde noe dumt” har ingen verdi. Unnskyldningen handler bare om meg og min oppførsel. Punktum.

Da unnskyldningen var overbrakt, kom det kjapt fra datteren: ”Jeg venta på det!” Svaret vitnet om en trygghet på at urettferdig behandling ikke ble forbigått eller fortrengt, men brakt i lyset slik at vi kunne få en reell forsoning og gjenopprettet hjertekontakt. Viktigere enn å ha rett er det å bevare et mykt hjerte og en god og trygg relasjon.